Forrige uke kunne vi lese om «artslikestilling» i Morgenbladet. Ifølge Karin Mück viser «kunnskapen vi nå har om andre arters mentale liv og kognitive egenskaper» at kjøttindustriens utnytting av dyr ikke lenger kan forsvares. Hun tar til orde for at det, tvert om, er på tide å «begynne å snakke om artslikestilling, på samme måte som vi diskuterer likestilling mellom kjønn.»
Hvordan bør man tenke om denne tematikken innenfor rammen av et kristent verdensbilde?
Dyr har egenverdi
Mücks standpunkt er radikalt. Det synes også tydelig at det bryter med en kristen grunntanke om at «alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen, over alt som kryper på marken og all fisk i havet» er underlagt menneskene, og forkynnelsen om at dyrene «er gitt i deres hender. Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise.» (1 Mos 9:2-3)
Dyr og mennesker er, i henhold til kristendommen, ikke likestilt. Men innebærer dette at dyr, i henhold til kristendommen, er uten egenverdi?
Her synes svaret tydelig å være nei. Å si at dyr er helt uten egenverdi er, fra et kristent synspunkt, like radikalt og feilaktig som Mücks påstand om full artslikestilling. Her kan det være verdt å gå nærmere inn på det vi kan lese i Bibelen.
[ Forfatter Ida Jackson trodde hun var ateist. Så skulle hun føde ]
Vegetarianere i før syndefallet
Det står, i kapittel 9 i 1. Mosebok, at vi kan spise dyr. Men hva står det før kapittel 9? I første kapittel står det: «Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise.» (1 Mos 1:29) Før syndefallet er det vegetarianisme som gjelder, for dyr så vel som mennesker: «til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» (1:30)
Kjøttspising blir ikke tillatt før flere hundre år senere, etter syndfloden.
— Ole Martin Moen
Kjøttspising blir ikke tillatt før flere hundre år senere, etter syndfloden. Og her, i kapittel 9, er ikke kjøttspising fremstilt som noe uproblematisk. I verden slik den nå er blitt, vil dyrene ha «frykt og redsel for dere. De er gitt i deres hender. Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.» (1 Mos 9:2-3)
Frykt og redsel er knapt for goder å regne, og tillatelsen til å spise kjøtt følges opp med advarselen: «Jeg vil kreve hvert dyr til regnskap» (9:5)
Gud holder øye med hver kylling
Dette kan ikke tolkes til at dyr har mistet all egenverdi. De har en egenverdi, men en egenverdi som – snarere enn å være absolutt og ukrenkelig – må kunne vike for vektigere hensyn, slik som hensynet til mat, i verden slik det nå er blitt. Hadde dyr vært helt uten egenverdi, hadde det ikke vært noe å gjøre regnskap over.
Dyrs egenverdi stadfestes også i Det nye testamente, når Jesus sier til disiplene at ikke en eneste spurv faller til jorden uten at det skjer for Guds åsyn (Matt 10:29). Også der er det noe som står på spill. Men, som Jesus fortsetter: «Vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.» (10:31)
Hvis Gud holder øye med hver spurv som dør, holder han formodentlig også øye med hver kylling
— Ole Martin Moen
Jeg tolker dette til at å drepe dyr kan være greit, men at det trengs en grunn. Vi kan ikke, selv om vi rår over dyrene, gjøre hva enn vi måtte ha lyst til. Vi kan sparke en fotball fordi vi har lyst, men vi kan ikke sparke en hund eller katt fordi vi har lyst. Vi må ha en grunn, som for eksempel å forsvare oss selv eller andre mot et angrep – eller kanskje, for å hindre den fra å stjele mat som vi faktisk trenger.
Hvis Gud holder øye med hver spurv som dør, holder han formodentlig også øye med hver kylling. Det inkluderer i så fall, bare i Norge, 65 millioner kyllinger som blir slaktet hvert år. Antagelig inkluderer det også de 1,5 millioner grisene, 1,2 millioner sauene og 300.000 kuene som vi tar livet av i norsk kjøttindustri.
[ Trua forsvann for AUF-leiaren. I ei grotte på Utøya gav ho Gud eit løfte ]
Kjødet lyster etter kjøtt
Er vi rettferdiggjort i å drepe disse dyrene? Jeg pleide å tenke at svaret er ja. Jeg vedgikk at dyr har en egenverdi, men samtidig tenkte jeg at vi gjør jo dette for å oppnå et veldig viktig mål: at vi mennesker skal få mat.
Men det er feil. Vi slakter ikke for at vi skal få mat, for det bugner av vegetarisk mat rundt oss. Den er sunn, rimelig og tilgjengelig i hver eneste matbutikk. Så vi slakter ikke dyr for å få mat som sådan. Vi slakter for den lille smaksforskjellen mellom et kjøttmåltid og det beste tilgjengelige vegetariske alternativet.
Det betyr at vi slakter for at smaksløkene våre skal få enda bedre sanselig tilfredsstillelse. Vi trenger ikke kjøtt – og selv blant fagfolk som mener at vi trenger kjøtt, er det uansett klart at vi trenger veldig lite kjøtt. Det er kjødet som lyster etter kjøtt, og vi som gir etter for kjødets lyst.
Ubarmhjertig behandling
Er det greit å drepe for å få kjøttmat? Blant de tidlige kristne var det mange som avsto fra kjøtt. Noen av kirkefedrene sa det med tydelige ord. Ifølge Tertullian bringer kjøttspising oss nærmere løver og ulver, og lengre vekk fra det guddommelige. Ifølge Clemet av Alexandria innebærer kjøttspising at vi gjør kroppen vår til en gravplass for dyr.
Vi har også kristen motstand mot kjøttspising i nyere tid. John Wesley (grunnleggeren av metodistkirken), William og Catherine Booth (grunnleggerne av Frelsesarmeen) og Joseph Bates og Ellen White (to av grunnleggerne av adventistkirken) anbefalte tilhengerne sine å avstå fra å spise kjøtt.
Dyrene vi dreper er ikke dyr som selv dreper; det er fredfulle og tillitsfulle dyr, slik som kyllinger, kyr og sauer, som vi utnytter tilliten til.
— Ole Martin Moen
Det har gitt oss skarpe observasjoner. Dyrene vi dreper er ikke dyr som selv dreper; det er fredfulle og tillitsfulle dyr, slik som kyllinger, kyr og sauer, som vi utnytter tilliten til. En annen observasjon er at kristne ber makten over seg om å vise dem barmhjertighet og nåde.
Kan kristne med rette be om dette, når de samtidig behandler skapningene under seg selv ubarmhjertig og nådeløst?
Grovt umoralsk
Det er forståelig at kristne, i Norge i dag, ikke står for de mest radikale veganske synspunktene. Men selv blant dem som, i en mer moderat forstand, kjemper en kamp for å bedre dyrs ve og vel, synes profilerte kristne å være fraværende.
Hvorfor er det slik? Det burde være et minstemål for kristne å erkjenne at dyr har egenverdi, og at mye av det vi gjør mot dyr i dag, er grovt umoralsk. Det burde være bred tilslutning, fra kristne, for et tiltak slik som kjøttfri mandag. Og det burde også være tydelige kristne stemmer som sier at å spise kjøtt hver dag er hovmod, grådighet, fråtseri og latskap.
Det er forståelig at vi ikke har lyst. Vi vil ha lammesteken vår på tallerkenen, og vil ikke tenke på hva kjøttspising innebærer. Men da bør vi – når det er like før vi skal stikke kniven og gaffelen i lammet og vi går for å vaske hendene – spørre oss om vår egen håndvask likner en håndvask som vi kjenner fra evangeliene.
[ Ateismen hans rakna. No er han éin av verdas mest briljante teologar ]