Behov for syndserkjennelse blant kristne

Sofie Brauts kommentar i Vårt Land 24. august gjorde plutselig ordet «synd» helt supermoderne. «Vend om» var ett av hennes poenger. Og jeg tror at hun tenker at vi som kristne – og som kirke – har snakket fryktelig lite om denne typen omvendelse. Forbruksomvendelsen.

Hennes kloke ord gjorde oss både avslørt og litt forlegne. For klimautfordringen har vi ikke jobba så mye med, bortsett fra å sortere plast og matrester i menighetshusets håndtering av kjøkkenavfall.

Krevende bekjennelse

Menneskeskapt eller et tilfeldig oppstått problem? Egentlig er det helt uvesentlig, for nå må vi uansett ta grep, om ikke det allerede er for seint. Og det grepet er iallfall positivt menneskeskapt!

Mens noen få politikere og mange miljøaktivister nå jobber desperat for å redde kloden, trengs det faktisk en vekkelse og syndserkjennelse også blant oss kristne. Men vil vi det? Har vi noe å bekjenne?

Jeg tenker at dette er for krevende for oss. Vi har lært oss til å få det optimale ut av livet: spinket og spart, satset på aksjer og gevinster, tenkt mest på oss sjøl, og drømt om å få realisert våre drømmer – mens vi står i flomvann langt oppover knærne, og håper at det ikke kommer flere ras eller stormer som tar fra oss grunnen.

[ Gina Gylver: «Det virker ikke som de voksne har skjønt hva som må til for å møte klimakrisen» ]

Vil ikke rote i det hyggelige

Hvorfor tør vi ikke å fronte dette som kristne, eller som kirke? Grunnene er mange, og vi vil helst ikke rote opp i noe som tilsynelatende ellers ser hyggelig ut:

• Vi er redde for å snakke sant om dette, fordi vi ikke ønsker å såre noen i menigheten som er rike, som har både eget hus, stor hytte, bobil og fin båt. Så holder vi kjeft, og sier høflig ikke mer.
• Vi er redde for å miste noe som vi så tøft har tilegna oss. Endelig fikk vi et nyoppussa bad, en bil som er mer driftssikker, og en liten ekstra sparekonto på bok.
• Vi tenker dessuten at Bibelens snakk om å gi bort sin «tiende» er gammeldags. Men kanskje er tienden aktuell som bare det, akkurat nå?
• Når vi har så stort et hus, skal vi dele noen av rommene med folk som er husløse og kjærlighetsløse? Eller blir det bare tull med naboen, da?
• Vi er faktisk også redde for å bli sett på som Polyanna, jenta som i en roman lekte «være-glad-leken». Ikke særlig hyggelig å bli en del av et slags positivitetstyranni. Så vi holder kjeft.

En hurtigvirkende Polyanna-aksjon

Synd på kloden. Men kan vi egentlig gjøre noe med det? Vi er vel alle låst i våre systemer; vi vil heller ikke såre noen.

Kanskje ektefellen heller ikke er enig med meg, om jeg skulle foreslå at vi solgte huset og ville greie oss med en mye mindre leilighet? Og så kunne vårt «til overs-gode» gå til en organisasjon som ville forvalte vårt lille overskudd, i for eksempel den krisesituasjonen som nylig har oppstått på Madagaskar.

Jeg ønsker at noen av kirkens ledere – gjerne her i Vårt Lands spalter – kunne si noe farlig sant om «den rike manns problem»

—  Magnhild Landrø

Synd på kloden. Men det er nok for seint å få gjort noe med det nå. Som kirke – og som kristentroende – så kunne vi kanskje akkurat nå starte en hurtigvirkende Polyanna-aksjon der vi sammen kunne bidra med å sette oss konkrete mål for vår videre overlevelse. Korsvei-folket har tråkket opp løypa; og vi må bare gi dem rett: De har sett lyset lenge før oss!

Hvordan skal vi gjøre dette, folkens? Skal vi engasjere en polyansk journalist som kan drive litt gravejournalistikk, for om mulig å finne fram til folk og ideskapere som på en eller annen måte har prøvd å tenke at det faktisk kan være synd å tenke bare på seg sjøl? Som har redusert det personlige forbruket, og som tror at dette kan gjøre både dem sjøl og verden litt mer troverdige.

Vi trenger flere Polyanna-prester

Hvordan skal vi gjøre dette? Vil heller ikke kirka forkynne noe om dette – bortsett fra å minne oss på at vi må sortere plast og matavfall i kjøkkenet til menigheten?

Det er så mye enklere enn å si som Jesus sa, direkte til den rike mannen som hadde avvist den fattige Lasarus liggende som en tigger ved hans portdør. Senere i fortellinga hører vi at det sies til den rike mannen: «Min sønn, husk på at du i din tid på jorden hadde alt du ønsket deg, mens Lasarus ikke hadde noe. Nå er han her for å bli trøstet, mens du blir plaget».

Skal vi dø nå i vår «nye» FN-deklarerte kunnskap om alt som gikk så galt?

—  Magnhild Landrø

Hvordan hører vi utleggingen av slike tekster i vår kirke i dag? Blir vi oppmuntret til å dele, til å fordele, og å utdele? «Gi avkall på» – det er det ikke mye forkynnelse om. Vi trenger flere Polyanna-prester, ledere som tør å snakke sant om det krevende forbrukerlivet.

Jeg ønsker at noen av kirkens ledere – gjerne her i Vårt Lands spalter – kunne si noe farlig sant om «den rike manns problem»; om oss som har kjempet oss til alle goder – trolig på bekostning av en klode som nå er helt utarma.

Eller skal vi dø nå i vår «nye» FN-deklarerte kunnskap om alt som gikk så galt? Synd på kloden vår. Synd på oss.

[ FNs klimapanel: – Hundre prosent sikkert at klimaendringene er menneskeskapte ]