Konverteringsterapi og frie valg

Konverteringsterapi overfor barn og dem som ikke uttrykkelig har bedt om det, skal bli forbudt. Det er en god ting. Konverteringsterapi er en dårlig ting.

Mange som er kritisk til konverteringsterapi, er også sterkt kritisk til at lovforslaget ikke går lenger. Men det er gode grunner til å tenke at lovforslaget går omtrent passe langt selv om man mener at konverteringsterapi er både tåpelig, umoralsk og skadelig.

Det er to måter å gjøre loven strengere på: Man kan bruke en videre definisjon av konverteringsterapi og dermed forby flere typer handlinger, og man kan forby konverteringsterapi overfor flere personer. Jeg skal la det første ligge bortsett fra å påpeke at det ikke er lett å forby «all» konverteringsterapi, slik noen ønsker, rett og slett fordi det ikke finnes noen definisjon av hva slik «terapi» er. Den må man lage, og det må nødvendigvis trekkes en grense for hva loven skal ramme og ikke.

Under de juridiske avveiningene vaker slike filosofiske spørsmål som nesten alltid ligger under overflaten når menneskerettigheter diskuteres: Hva er frihet? Hva er verdighet? Hva er et selvstendig valg?

Regjeringen vil forby konverteringsterapi rettet mot barn og unge under 16 eller 18 år og dessuten konverteringsterapi overfor voksne som ikke uttrykkelig har samtykket, eller når det skjer på en «utilbørlig» måte. Noen ønsker at også konverteringsterapi rettet mot voksne alltid skal være forbudt.

Justisdepartementets lovavdeling har i utredningen av dette spørsmålet ment at det ville komme i konflikt med menneskerettighetene. Utredningen er interessant lesning. Under de juridiske avveiningene vaker slike filosofiske spørsmål som nesten alltid ligger under overflaten når menneskerettigheter diskuteres: Hva er frihet? Hva er verdighet? Hva er et selvstendig valg?

Frihet til å ta «dårlige» valg

I vår kultur – og i tenkning om menneskerettigheter – knytter vi verdighet til muligheten for å bestemme over eget liv. Det er for å beskytte denne verdigheten at konverteringsterapi bør bekjempes. Folk bør fritt få velge eller holde fast ved sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet så lenge det ikke er til skade for andre. Det samme synet på verdighet tilsier at de som virkelig ønsker å utsette seg for konverteringsterapi, bør få lov til å velge det, selv om mange av oss mener det er en dårlig idé.

Men er et slikt valg helt fritt? Hva med sosialt press og religiøs frykt? Alle typer tvang og mange former for press og overtalelse vil være forbudt med regjeringens forslag, men en selvstendig tenkende voksen som vet hva det innebærer og uttrykkelig ønsker det, skal få lov til å utsette seg for konverteringsterapi, ifølge forslaget.

[ «Mangfoldet blir hyllet som en ressurs og berikelse. Men mangfoldet utgjør også en samfunnsmessig utfordring» ]

Ingen av våre valg er helt upåvirket av de sosiale rammene vi lever under. Maktrelasjoner påvirker hva vi ønsker oss. Likevel kan ikke den verdigheten som ligger i å ta egne valg, være forbeholdt dem som står øverst i makthierarkiene og er aller mest frie.

Alternativet til å gi individer frihet til å ta også det som for mange av oss virker som veldig dårlige valg, er å la staten gjøre det. Det fratar mennesker verdighet.

Dette prinsippet gjelder på mange andre områder der vi ved våre valg kan påføre oss selv helseskade: Tobakk er tillatt. Alkoholikere får lov å kjøpe alkohol. Vaksinemotstandere forført av konspirasjonsteoretikere får lov å nekte å ta vaksine selv om det rammer ikke bare dem selv, men også folk rundt dem. Alvorlig psykisk syke kan i mange tilfeller skrive seg selv ut fra behandlingsinstitusjon. Bare når det står om livet, blir de holdt tilbake ved tvang. Psykisk utviklingshemmede har stor råderett over egen helse selv om de har andre forutsetninger for å ta valg enn mange av oss andre.

Ja, vi tillater til og med at Jehovas vitner (for eksempel) velger bort livreddende blodoverføring selv om vi vet at de ville valgt annerledes om de hadde hatt sin sosiale tilhørighet i et annet miljø.

[ – Kriminalisering av forbønn er noe jeg ikke trodde vi skulle oppleve i Norge  ]

Alternativet til å gi individer frihet til å ta også det som for mange av oss virker som veldig dårlige valg, er å la staten gjøre det. Det fratar mennesker verdighet. Konverteringsterapi kan være helseskadelig, men vi bør ikke tenke annerledes om den enn om annen helseskadelig praksis.

Forslaget har en god balanse

Høringsnotatet som drøfter og forklarer lovforslaget går ganske langt i beskrivelsen av hva som vil være «utilbørlig» konverteringsterapi overfor voksne. Det er klokt. Nøyaktig hvor grensene mellom lovlig og ikke skal trekkes, kan diskuteres, men forslaget har en god balanse ikke bare når det gjelder de juridiske overveielsene knyttet til menneskerettigheter, men grunnleggende overveielser om frihet og verdighet.

Selv om noe konverteringsterapi bør være tillatt etter loven, bør den bekjempes med andre midler. Mye slik «terapi» skjer i religiøs sammenheng. Derfor er det en oppgave for religiøse å støtte opp om sunne religiøse forestillinger som bekrefter menneskers identitet. Det kan bidra til verdighet for mennesker på en måte som staten gjennom et forbud alene ikke kan gi.