Kan vi tro noe mer på religion?

Mange i kirken ser også ut til å tro litt delvis. 35 prosent av kirkemedlemmene svarer eksplisitt at de ikke tror på Gud, 18 prosent at de tror, ifølge en undersøkelse i Den norske kirke, referert i Vårt Land, blant annet i Hans Andreas Starheims kommentar 11. juni, som slår fast at det å være kulturkristen kan være høyst relevant og verdig nok.

En annen interessant observasjon om den åndelige helsetilstanden i Norge, serveres av Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim, i boka «Påsketro i pesttid», omtalt i VL 18. juni. «Hva sier det om måten vi lever og formidler troen på at den av våre samtidige oppfattes som irrelevant?», spør Varden. Han påstår at «fremtidens forskere vil undre seg over at en tusenårig kristen forankring er forsvunnet fra vår bevissthet så raskt».

Troens relevans i vår tid utfordres altså til tross for religionens rike kulturtradisjoner, imponerende katedraler og viktige livsritualer. Mange sier livet går bra, kanskje best, uten Gud og religion. 14 prosent av nordmenn mener også at det går fint an å tro på en skaper uten å ha en religion (Aftenposten 22. mars 2016). Men sett at religionen har livets rett og kanskje også vil ha sin renessanse; hva skal til for at den skal oppleves både relevant og viktig?

Her er noen tanker, farget av den yngste verdensreligionen, bahá'í- troen (som sitatene uten referanse er hentet fra). Den har sin opprinnelse med Báb og Bahá'u’lláh tilbake til 1844 og hevder at religionens fornyelse er et dynamisk trekk ved historien.

[ Religionen uten ritualer ]

1. Den må være viktig

Tidligere biskop Per Lønning sa en gang, som svar på kritiske spørsmål om alt det gale som har skjedd i religionens navn, at «de høyeste bygningene kaster de lengste skyggene». På godt og vondt er menneskehetens historie en historie om de store religionene, om hvordan folk har oppfattet og praktisert læren til grunnleggeren av sin tro. Religionene har skapt sivilisasjoner som fortsatt deler verden inn i distinkte kultursfærer.

Men i dag? På personnivå vil vi forvente at religionen når inn til motivasjonens røtter. Den bør kunne vekke evnen «til å elske, til å tilgi, til å skape, til stort vågemot, til å overvinne fordommer, til offer for det felles beste». Den bør kunne by på et retningsgivende og motiverende innsyn i eksistensielle spørsmål om hvem er jeg, hvorfor jeg er og hvor jeg skal.

Ideologier som kapitalisme og sosialisme har avslørt at materialistiske idealer ikke har maktet å tilfredsstille menneskehetens behov. Bestrebelser for å fjerne rasisme, urettferdige forskjeller mellom fattig og rik, miljøødeleggelser også videre, synes uten virkning om de ikke har rot i åndelig bevissthet og moralsk dyd.

Den [religionen] kunne by på et retningsgivende og motiverende innsyn i eksistensielle spørsmål om hvem er jeg, hvorfor jeg er og hvor jeg skal.

—  Thor Henning Lerstad

2) Den må anerkjenne religionenes enhet

Et verdensbilde som la vekt på ulikheter og rettroenhet kan i dag erstattes med et syn som er mer opptatt av å være åpen enn å ha rett og ikke være begrenset til seg selv og egen fortreffelighet. Det utfordrer oss til ikke bare å tolerere andre troende, men til å anerkjenne at kristendom, islam, jødedom, buddhisme og hinduisme er sanne kapitler i én og samme bok.

Deres grunnleggeres åpenbaringer forfektet en sammenhengende og fremadskridende lære som ifølge Jesus i Bergprekenen ikke kom «for å oppheve, men for å oppfylle». Alle tror på samme Gud. Alle berikes av å lære om andres tro og erfaringer om åndelig utvikling, om hverdagens streben etter å nå de høyeste nivåer av kjærlighet, kunnskap og vilje, sjelens udødelighet og troens samfunnsbyggende evne. «Religion er det ytre uttrykk for guddommelig realitet», ifølge ‘Abdu’l-Bahá. «Derfor må den være levende, vitalisert, i bevegelse og fremadskridende. Den er frarøvet det guddommelige liv hvis den er uten bevegelse og ikke er fremadskridende; den er død.»

Ideologier som kapitalisme og sosialisme har avslørt at materialistiske idealer ikke har maktet å tilfredsstille menneskehetens behov.

—  Thor Henning Lerstad

3) Den må være i harmoni med vitenskapen

Religionskritikere gjentar gjerne at religion handler om blind tro, er tappet for fornuft og at Gud er et produkt av menneskelig svakhet. Av og til treffer kritikken med rette. Troen kan være både blind og ufornuftig, også manipulerende og farlig. Intelligens og forstand, «Guds største gave til mennesket», stiller krav om at troen er bevisst, ikke vilkårlig. Sannheten er én. Følgelig må religion og vitenskap harmonere.

I bahá'í-skriftene hevdes det at «den religion som ikke går hånd i hånd med vitenskapen, befinner seg selv i overtroens og uvitenhetens mørke» og «når en religion stiller seg til opposisjon til vitenskapen, blir den pur overtro».

4) Den må være global

Religionens relevans i vår tid vil også vurderes utifra dens evne til å favne langt utenfor sekteriske og nasjonale grenser. Vil den kunne oppleves like relevant og bekreftende for folk i Uganda og Vietnam som i Norge? Kollektivt er menneskeheten åpenbart i ferd med å erkjenne at den er én og at visjonen for fremtiden er å ta skrittet fra nasjonal enhet til verdensenhet. «Den er i sannhet et menneske som i dag vier seg til å tjene hele menneskeheten.» Det kaller på en religiøs praksis som viser ekte solidaritet på tvers av religion, kultur, rase og sosial klasse. Individer, institusjoner og samfunn må lære å ta ansvar for velferden til folk over hele verden. «Vær omhyggelig oppmerksomme på behovene i tiden som dere lever i.»

Av og til treffer kritikken med rette. Troen kan være både blind og ufornuftig, også manipulerende og farlig.

—  Thor Henning Lerstad

5) Den bør styres uten prester

En tanke i anledning Hans Nielsen Hauges jubileumsår; ville han i dag tatt til orde for at den naturlige oppfølgingen av å fjerne Konventikkelplakaten er at religionen ikke lenger skal styres av profesjonelle, at makt og autoritet ikke skal knyttes til enkeltpersoner, og at ordningen med presteskap derfor bør avvikles?

6) Den må gjøre som den lover

Jesus minnet om den viktigste metoden for å sjekke om religionen holder mål: «Av deres frukter skal I kjenne dem; kan en vel sanke vindruer av tornebusker eller fiken av tistler?» I bahá'í-skriftene slås det fast at «Hvis religion blir en årsak til hat og splittelse, var det bedre å være uten det. Enhver religion som ikke er en årsak til kjærlighet og enhet er ingen religion».

[ De fremskrittstro ]