Erik Varden tar et sylskarpt oppgjør med døsige kristne

I boken Påsketro i pesttid – en provokasjon tar Erik Varden et oppgjør med oss døsige kristne, som omgir oss med vakuumpakkete, kommersielle floskler.

Varden, katolsk biskop i Trondheim, har skrevet en skarp tekst – adresse: «oss». Han elsker livet, som oss andre. Men er også en tydelig, original og igjennom inspirerende stemme som ikke er redd for å ødelegge den hyggelige stemningen for sannhetens skyld. Han provoserer, og minner om at det latinske ordet provocare betyr «å kalle ut eller frem» – et eksempel er Jesus står ved graven og roper «Lasarus, kom ut», han provoserer. Og Lasarus lar seg provosere. Hendene hans og føttene er omviklet av linnetstrimler, dødens pant, men han lystrer: «En provokasjon trengs iblant for å bekrefte at vi lever. Den kan hjelpe oss til å bryte bånd som har holdt oss fanget, til å finne veien tilbake til bordfellesskapet», skriver biskopen.

[ Intervju: Erik Varden tror det kan komme noe godt ut av eksilet i pandemien ]

---

Bok: Tro

Erik Varden

Påsketro i pesttid – en provokasjon

St. Olav Forlag 2021

---

Varden er sint når han går ut mot offisiell norsk oppførsel i koronatiden.

—  Olav Egil Aune

Utgjør vi noen forskjell?

Han skriver: «At en kristen referanseramme ikke lenger finnes i Norge, bør drive kristne til samvittighetsransakelse. Hva sier det om måten vi lever og formidler troen på at den av våre samtidige oppfattes som irrelevant. I antikkens – en usikkerhetens og relativismens tid, lik vår – gjorde kristne seg bemerket, ikke ved å proppe andre med tomme fraser, men ved å leve på en ny, annerledes måte. De kristne utgjorde et sterkt fellesskap. De tok bønn, felles og privat, på alvor. De levde i fred med hverandre. De øvet barmhjertighet mot trengende, uansett tro og etnisk bakgrunn ... vi som kaller oss kristne i dag, kan spørre: Utgjør vi nå noen forskjell? Lar påsketroen seg merke på vårt levevis, våre valg?»

Han spør: «Vil jeg la Guds ord fødes i meg. Vil jeg sette alt mitt på spill for å gi Kristus et fotfeste?»

[ Ufiltrert kritikk av megakirke-trenden i Eugene Peterson-biografi ]

En provokasjon

Boken er en provokasjon, i høyeste grad – med den opprinnelige meningen i bakhodet. Den kan leses på én halvtime, eller på en uke – om vi vil bruke den tiden det tar å feire påske, slik det er ment. Boken er ikke «sint», selv om noen vil føle at det skarpe språket treffer. Den er en frisk inngang til hendelsenes betydning, de vi lukket oss for fordi vi syns vi har hørt det før. Jo, han er sint, han er sint når han går ut mot offisiell norsk oppførsel i en koronatid, sitat:

«Alle innser behovet for proporsjonerte smitteverntiltak. Men når jeg ser på forsamlinger som får finne sted, i mammons og idrettens templer, for eksempel, begriper jeg ikke at kirken, nettopp til påske, stenges, og at dette ikke vekker større anstøt. I statens og lovens øyne anbringes påskenattvaken i samme kategori som en bingokveld. Jeg har ingenting imot bingo. Som ungdom solgte jeg bingovafler på Bøndernes hus i min hjembygd. Men det må skjelnes mellom grader av vesentlighet. Det offentlige er visst ikke i stand til, nå, å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent, en form for atferd, som fortjener særskilte tiltak, særskilt kreativitet. Vi har tapt en dimensjon av tilværelsen. Det transcendente er strøket fra offisielt ordforråd.»

[ Kari Veiteberg slår meg ikke som noen utpreget tviler ]

Smittevern og tro

Som den hyrden Erik Varden er, minner han oss om at kun ved Kristi kors er livet begripelig og dødens ubønnhørlighet utholdelig. Og at dette håpet går samfunnet stort sett hus forbi. Fremtidens forskere, profeterer han, vil undre seg over at en tusenårig kristen forankringer er forsvunnet fra vår bevissthet så raskt. Men når covid-tidens smittevernregler – som klargjør hva som er viktig og ikke er viktig i Norge nå – regner en kristen forsamling som et «arrangement», en hobbyvirksomhet, må det gå slik: «Tanken om at langfredag står for noe objektivt, allment viktig og relevant, ligger snusfornuften fjernt. Ankeret er hevet, riksskuta er på flyt, Gud vet hvorhen», skriver han.

Erik Varden deler ikke ut, han deler «inn».

—  Olav Egil Aune

Jo, det er et kampskrift. Et intelligent og særdeles velskrevet, et – langt fra ungdomstidens velmente pamfletter på Kaanans språk, som vi delte ut i beste mening og for at folk skulle skjønne noe som helst. Erik Varden deler ikke ut, han deler «inn» – for denne gangen er det vi som trenger det. Varden sier: «Mennesket er skapt som et levende tempel. Det har en indre helligdom kun Gud kan fylle. Men han bruker gjerne folk for å rydde vegen dit. Det er vakkert.»

Ja, det er det.