Meninger kan endres. Det kan ikke legning.

Juni har blitt juli, og gradvis ryddes regnbueflaggene ned fra balkonger og offentlige plasser. Årets pride, måneden som markerer mangfold og frihet til å elske den man vil, er over. For verdens skeive befolkning er dette både en etterlengtet feiring, en protest og et frirom fra fordommer og undertrykkelse.

For andre oppleves det annerledes. I Vårt Land forrige uke skrev Espen Ottesen at han frykter konsekvensene dersom samfunnet godtar å likestille et nei til pride med rasisme. Sylvi Listhaug hevder i en kommentar i Vårt Land at ytringsfriheten er under press, og henviser blant annet til reaksjonene på Åge Hareides sammenlikning av pride og propaganda. Begge formidler at offentlig motstand mot pride er under press, og de er ikke alene om å mene dette.

De som synes homofili er galt, har fått kjenne på hvordan det er å ha den upopulære meningen som ikke blir forstått og akseptert, og mange frykter andres responser på det de tenker eller føler. Som skeiv kan jeg forstå denne posisjonen. Men kanskje kan det hjelpe å vite mer om hvorfor man møter motstand, og hvorfor man slett ikke har blitt det nye offeret.

Skamvett

De aller fleste mennesker har en latent skamfølelse. Det vil si en ubehagelig opplevelse av å være annerledes, feil, utenfor eller isolert på grunn av noe man kjenner seg trukket mot. Som å drømme om kjæresten til en venn, eller å kjenne seg fristet til å slå til noen når vi blir sinte på dem.

Vi liker sjeldent å innrømme at vi kan føle for å gjøre dette, fordi vi vet at det ville ført til negative reaksjoner hos andre, som igjen kunne truet vår posisjon i fellesskapet. Denne bevisstheten kalles skamvett, og det er denne som motiverer oss til å la være å bryte med normer og regler selv om vi kan kjenne en lyst til det.

Min antakelse er at mange mennesker som er imot homofilt samliv verken er bevisst at deres meninger har begrenset allmenn verdi, eller at man skader mange skeive ved å ytre meningene deres.

—  Liv Marit Nesset

Skam som nyttig varsel

Å kunne skamme seg er derfor helt normalt og nødvendig for å tilpasse seg samfunnet. Vi lærer det tidlig. De fleste av oss har et barndomsminne der man ble fersket mens man gjorde noe som ikke var akseptert. Sånn som jeg, da jeg hadde spist opp godteriet i julekalenderen for både meg og søsknene mine. Skammen lå i grådigheten min, og den var berettiget. Men det er ikke noe mål å bli værende i denne ubehagelige følelsen.

Skammen skal være et varsko mot å gjøre noe galt, ikke en endestasjon. Da mine foreldre hadde oppdaget meg og sett at jeg ble flau, kunne de anerkjenne lysten min på godteri samtidig som de fastholdt at det var galt å følge lysten siden jeg da tok fra de andre. Det ga mening for meg, og gjorde skammen konstruktiv: Den kunne brukes til å unngå å gjøre samme feilen om igjen.

Homofili krenker ingen

Med homofili er det annerledes. Der skammen jeg kjente over eget godtesug varslet meg om å ta avstand til julekalenderen, vil skam over egen seksualitet medføre frykt for følelsesmessig kontakt med andre mennesker. Dermed begynner man å isolere seg enten fysisk eller psykisk.

Det er en svært høy pris å betale for noe som ikke gir umiddelbar mening. Man skader ingen, krenker ingen, fratar ingen noe ved å elske et annet menneske. Så lenge den andre er myndig og selv velger å elske tilbake, kan man ikke kalle det galt.

Så lenge den andre er myndig og selv velger å elske tilbake, kan man ikke kalle det [homofili] galt.

—  Liv Marit Nesset

Meninger og krenkelser

Noen mener likevel at det er galt å elske en av samme kjønn, ut fra slik de tolker bibelen eller andre tekster. Det har de rett til å mene, men de må forvente at meningen vil møte offentlig motstand. Grunnen er at deres motstand til homofili ikke baserer seg på prinsipper som er humane og allmenne, men snarere på personlige overbevisninger som kan krenke andre.

Sagt med andre ord benytter man fordommer til å stigmatisere og forskjellsbehandle grupper av individer, som gjør det sammenlignbart med rasisme.

At fordommen har sin rot i bibelen, forandrer ikke saken. Gjennom historien har det vært brukt mange bøker for å legitimere meninger om både homofili og etnisitet, men verken hudfarge eller legning kan i seg selv si noe om menneskers moralske evne eller verdi. Likevel er det noen som føler at de har rett til å nedvurdere alvorlige og samvittighetsfulle valg gjort av andre mennesker, på grunnlag av deres egne overbevisninger.

(...) verken hudfarge eller legning kan i seg selv si noe om menneskers moralske evne eller verdi.

—  Liv Marit Nesset

Godt skamvett

Min antakelse er at mange mennesker som er imot homofilt samliv verken er bevisst at deres meninger har begrenset allmenn verdi, eller at man skader mange skeive ved å ytre meningene deres. Bare dette kan forklare hvordan enkelte nå kan snu offerrollen på hodet. Men skammen man påfører homofile har alvorlige konsekvenser, og kan bidra til en vedvarende opplevelse av mindreverd.

Man kan ikke endre legning. Og man skal heller ikke ofre kjærligheten til fordel for andres meninger. Meninger derimot, kan endres. Og dersom man likevel fastholder at homofili er galt, og føler på et ubehag ved å ytre dette, så mener jeg det er helt greit. Jeg ville kalt det for godt skamvett.