Verdidebatt

Historien til en usynlig rusavhengig

PANDEMI: Gjennom mange års arbeid blant rusavhengige, er jeg ganske sikker på hva nedstengingen har ført til for flere av dem. Her er den usynlige rusavhengiges historie.

Even Skyrud, rusavhengighet, debatt

Kalenderen viser mars 2020. Du er midt i en rehabilitering etter en alvorlig og langvarig sykdom. Prognosene er gode, og det ser ut til at du om ikke lenge kan vende hjem og starte livet på ny, etter mange år med smerter, isolasjon og omfattende behandling.

Det eneste kritiske punktet er at du må fullføre rehabiliteringen. Avbryter du før tiden, er sjansene for at sykdommen igjen skal blusse opp store. I verste fall livstruende.

Pandemien kommer

Få dager senere skjer det som absolutt ikke måtte skje. Du får beskjed om at avdelingen du har vært på skal legges ned grunnet pandemien som nå har truffet landet med full kraft. Det skal opprettes en korona-klinikk i lokalene, og alle ansatte trengs i kampen mot viruset.

miljøarbeider og skribent for gatemagasinet Erlik Oslo, Even Skyrud.

På kort varsel må du pakke og forlate rommet du har bodd på det siste halve året. Du frykter naturlig nok tilbakefall, og bestiller time hos legen du pleide å gå til tidligere, en som jobber ved en spesialisert klinikk, for hjelp videre. Det er lang ventetid, og du håper du klarer å holde deg frisk frem til avtalen. Så blir denne avlyst. Det henvises til nye retningslinjer:

«Helsedirektoratet har vedtatt stenging av en rekke virksomheter for å stoppe spredning av korona-virussykdom (covid-19). Vedtaket gjelder fra klokken 00.00 mandag 16. mars 2020» står det øverst på nettsiden det vises til. Så ramses det opp en rekke virksomheter, som kiropraktorer, optikere, fotterapeuter og logopeder.

Nederst står det mer generelt: «Andre virksomheter utenfor spesialisthelsetjenesten som tilbyr tjenester som ikke anses som nødvendig helsehjelp der tjenesten involverer fysisk personkontakt med mindre enn to meters avstand og med varighet over 15 minutter.»

Tilbakefallet

Du stopper opp ved de to ordene «nødvendig helsehjelp». Du tenker på den årelange kampen mot sykdommen. Den du trodde du så enden på for kun få dager siden. Du kjenner på et sinne og en fortvilelse som du trodde var stuet vekk for godt.

Du har ikke annet valg enn å ta den, hvis du skal klare deg gjennom en dag til.

—  Even Skyrud

Tilbakefallet kommer, selv om du gjorde hva du kunne for å stagge symptomene og ta vare på deg selv. Uten de trygge rammene på rehabiliteringssenteret eller legehjelp, var det bare et spørsmål om tid. Den ustabile bosituasjonen din gjør det heller ikke enklere å holde sykdommen i sjakk. Det går knapt en uke før helsetilstanden din er satt år tilbake.

Symptomene er som en nådeløs influensa, bare mer smertefull. Svetten renner, og alle muskler verker. Det eneste som kan holde smertene i sjakk er medisinen du kjenner så alt for godt fra før. Du hater den like mye som du hater sykdommen, men du vet de to er uløselig knyttet sammen.

Du har ikke annet valg enn å ta den, hvis du skal klare deg gjennom en dag til. Legetime får du ikke, så resept er ute av bildet. Du må få tak i den livreddende miksturen på annet vis. På illegalt vis, på gata.

Ingen steder å sette dosen

Heller ikke denne verdenen er upåvirket av pandemien. Prisene har skutt i været, og stemningen er mer anspent blant både selgere og kjøpere.

Noe som ikke har forandret seg er usikkerheten om hva du egentlig kjøper her, hvor det ikke finnes noen form for kontroll. Dette gjør det så risikabelt å ta medisinen at det er opprettet et eget brukerrom hvor helsepersonell kan assistere deg hvis det skulle oppstå komplikasjoner.

Endelig får du tak i det du trenger. Smertene er i ferd med å bli uutholdelige, og du nærmest løper mot dette stedet hvor det er trygt å injisere dosen du har i bukselomma. Hvor sterk virkning den har eller om den er blandet ut med noe du ikke tåler, det kan du ikke vite.

Du nøler et øyeblikk før du tar medisinen, for første gang på over to år.

—  Even Skyrud

Da du kommer frem får du beskjed om at også dette tilbudet har sett seg nødt til å stenge grunnet pandemien. Du får ikke med deg om det er grunnet smittevern eller minsket kapasitet. Du bryr deg ikke heller. Du jager videre, på jakt etter et hvilket som helst sted hvor du kan være nok i skjul til at du kan få satt dosen i en åre og kjenne at de febrilske, jagende smertetoktene slipper taket.

Du går ned mot elva. Møter et kjent fjes, så et til. De ser på deg at du ikke er interessert i å veksle noen ord. Lar deg finne en passe bortgjemt flekk i ly av et dødt tre. Du har vært der før. Alt går på autopilot nå. Du nøler et øyeblikk før du tar medisinen, for første gang på over to år. Det siste du ser er blodet som danser inn i sprøyta, før alt bare blir mykt og svart.

Harde fakta

I Vårt Land på mandag kunne du møte rusavhengige Janne Killingstad og leder i RIO, en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet, Kenneth Arctander. Begge kunne fortelle om bekymringen de har hatt for rusavhengige under pandemien.

Ikke bekymringen for smitte, vold eller økonomisk nød, som det ble skrevet en god del om i fjor våres (også av meg), men for hva de omfattende restriksjonene som ble innført innenfor rusomsorgen kunne føre til.

Historien over er hva jeg tror den kan ha ført til. Eller, jeg er egentlig ganske sikker på at dette var hva den førte til for enkelte. Jeg kan underbygge den påstanden, ved å gjenfortelle hele historien med harde fakta og tall, hentet ut fra nevnte artikkel og en rapport fra FHI:

  • Minst 77 pasienter ble skrevet ut fra pågående rusbehandling under pandemien.
  • 5.400 pasientavtaler i rusklinikkene ble utsatt og avlyst i da pandemien rammet i mars.
  • I 2020 døde 324 mennesker som følge av overdoser av illegale stoffer. Dette er det høyeste tallet på 20 år, og 18 prosent høyere enn året før.

Basert på egne erfaringer

Det er den korte versjonen. To ting bør nevnes i denne sammenhengen, den ene basert på egne erfaringer gjennom mange års arbeid blant rusavhengige: Mange overdoser skjer rett etter avbrutt eller endt behandling, spesielt blant yngre brukere.

Den andre er hentet fra NHIs hjemmeside: «Rusmisbrukere har rettigheter etter pasientrettighetsloven på samme måte som andre pasientgrupper. Kommunene har et omfattende ansvar for tjenester til personer med rusmiddelproblemer. Også de regionale helseforetakene har et ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester til rusmisbrukere.»

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt