Verdidebatt

Hvorfor reagerte kirken så sent?

JØDEDEPORTASJONEN: Kirken gjorde en del for jødene. Men den kunne ha gjort mer.

I VL 10.05.21 spør Andreas M. Seierstad om mitt syn på boka Rapport frå ein gjennomgang av «Hva visste Hjemmefronten?», skrevet av tre historikere.

Jeg har verken kommentert denne boken eller Marte Michelets bok, som har utløst debatten. Det er ventet at hun vil nyansere og korrigere sin oppfatning på visse punkter. Slik saken nå står, finner jeg det riktig å avvente utviklingen før jeg eventuelt uttaler meg.

Ikke ja/nei-spørsmål

Spørsmålet om kirken sviktet jødene under krigen, er ikke et ja/nei-spørsmål. På sentralt kirkelig hold ble det – særlig i 1941 og fra slutten av 1942 – protestert mot nazistenes jødepolitikk. Vi skal heller ikke underslå at det i aktive kirkelige kretser var folk som beskyttet jøder og hjalp dem over til Sverige.

Men det er like fullt legitimt å spørre: Hvorfor var kirken taus til Politidepartementets ordre 20.01.1942 om at alle jøder måtte registreres og få en «J» i sine legitimasjonspapirer?

I mars 1942 ble fire jøder i Trondheim henrettet. Fritt Folk anklaget jødene for «å forgifte den norske folkesjel», uten et pip fra kirken. Og hva forteller Kristent Samråds nei til å ta inn en protest i Kirkens Grunn, mot Quisling-styrets gjeninnføring av forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnloven i mars 1942?

Hvorfor kom ikke protester tidligere?

Den 10.11.42 kom Den Midlertidige Kirkeledelse med en kraftfull protest mot jødeforfølgelsen. Protesten var ført i pennen av Ole Hallesby og fikk tilslutning fra hele kirke-Norge. Det var den eneste offentlige kollektive protest mot makthavernes jødepolitikk.

Men hvorfor kom ikke en protest av denne art tidligere? De ti første månedene i 1942 var kirken passiv – for ikke å si likegyldig – overfor jødenes stadig forverrede livssituasjon.

De ti første månedene i 1942 var kirken passiv – for ikke å si likegyldig – overfor jødenes stadig forverrede livssituasjon.

—  Torleiv Austad

I Kirkens Grunn står det: «Hvis noen – og det uten at retten kan påkalles – blir forfulgt og plaget for sin overbevisnings skyld, da er kirken samvittighetens vokter og må stå sammen med de forfulgte.» Det gikk åtte måneder før denne forpliktelsen ble anvendt på jødene.

Kunne gjort mer

Den tyske motstandsmannen Helmuth James Graf von Moltke møtte norske kirkeledere i april og i september 1942 og informerte – i alle fall i september – om at det ville komme en storaksjon mot de norske jødene, men uten å kunne si når og hvordan det ville skje. Men kirkeledelsen oppfattet nok ikke dette som et varsel om en massedeportasjon.

Kirkelederne kjente også til den tyske jødepolitikken fra 1930-årene og NS sin antisemittiske propaganda både før og etter krigsutbruddet. For en kirke med syn for «de forfulgte» kunne en forvente at den talte og handlet til støtte for jødene.

Kirken gjorde en del for jødene. Men den kunne ha gjort mer. Historikeren H.O. Christophersen skrev i Aftenposten 23. oktober 1967: «Det er i alle fall sikkert at mange av oss, da det norske politiet gikk til aksjon høsten 1942, hadde en bitter følelse av at vi hadde sviktet.»

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt