Verdidebatt

Hallesby regnet med å bli skutt

JØDEDEPORTASJONEN: Det er et paradoks at de samme aktørene som i sin samtid var nær en dødsdom for sitt engasjement, 80 år senere dømmes for likegyldighet.

Den 23.1 og 19.4 skriver Torleiv Austad om den kirkelige taushet i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge og det tragiske utfallet i 1942. Han mener kirkelederne var såpass tydelig varslet om kommende aksjoner mot jødene og burde ha handlet for å redde dem unna i større grad.

Dette er også utgangspunkt for Marte Michelets omdiskuterte bok Hva visste Hjemmefronten fra 2018. Jeg vil her kommentere enkelte deler av Austads historiefremstilling.

Andreas Seierstad, Sjefsøkonom og barnebarn til Andreas Seierstad, Medlem av Den Hemmelige Kirkeledelsen og
ansvarlig for Kirkekampens sentralarkiv

Motsatte svar

Høsten 2020 kom boken Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten av forskerne Berggren, Bruland og Tangestuen (BBT). Bokens del 1 på 87 sider går rett i kjernen av Michelets og Austads hovedtese og kritikk av motstandsbevegelsen og kirkeledelsen for håndteringen av de varslene de fikk i 1942.

BBT gir den mest utdypende gjennomgang og analyse som er skrevet om dette temaet, og ny kunnskap er kommet frem. Fikk motstandsledelsen et vink om hva som kom til å skje eller var de så konkret varslet at de hadde et grunnlag å agere på, spør de.

Hallesby har fortalt sin nære venn og medlem i Kristent Samråd Hans Høeg under krigen at han regnet med å bli skutt for sine protester.

—  Andreas M. Seierstad

BBTs svar på dette kjernespørsmålet er det motsatte av Michelets og Austads – varslene er langt fra klare og kildegrunnlaget svært sparsommelig. BBT sier f.eks om det første varslet: «I det heile er dei konkrete kjeldene rundt dette varselet motstridende og tvetydige».

Slik fortsetter gjennomgangen punkt for punkt. Hvor pålitelige er også de tyske aktørene som offiseren Theodor Steltzer som Austad bygger varsler-rollen på? BBT omtaler han i et eget kapitel og den gjennomgangen styrker ikke hans troverdighet som kilde, og det tegnes et mer komplisert bilde av hans rolle i Norge under krigen.

Jeg er derfor svært forundret over at Austad gjentar sin historiske gjennomgang nå i 2021 av denne delen av krigshistorien – uten å ta dette faglig viktige innspillet inn i drøftingen. Hva mener Austad om dette som BBT legger frem ?

Kirken protesterte

Austad kritiserer den Den Midlertidige Kirkeledelsen (DMK) som tiltrådte sommeren 1942 for likegyldighet, passivitet og svikt i forhold til jødene siden de ikke handlet tidligere, men for sent.

Som kjent var kirkeledelsen og et samlet «kristen- Norge» de eneste som protesterte på jødeforfølgelsene 10. november 1942, i et kraftfullt brev stilet til Ministerpresident Quisling – altså vel to uker før Donau seiler med 532 jøder til gasskamrene.

Denne protesten ble også videresendt til tyske myndigheter i Berlin i Utenriksdepartementet og NSDAPs partikanselli. Kirkeledelsen fikk aldri svar, men det ble rettet en alvorlig moralsk protest til nazi-myndighetene – både i Norge og til og med i Berlin!

Dette protestbrevet ble utarbeidet av lederne i DMK, Ole Hallesby og Ludvig Hope. Hallesby ble innkalt til en rekke forhør hos politiet i etterkant.

Terboven hadde bestemt at Hallesby og Hope skulle sendes til konsentrasjonsleir i Tyskland.

—  Andreas M. Seierstad

Regnet med å bli skutt

Hallesby har fortalt sin nære venn og medlem i Kristent Samråd Hans Høeg under krigen at han regnet med å bli skutt for sine protester. DMKs protester mot jødeforfølgelsen og arbeidstjenesten i 1943 var de to profilerte hovedsakene deres.

Den 13. mai 1943 blir Hallesby og Hope arrestert og sendt til Grini fangeleir. I boka Livet på Grini som kom i 2020 skriver forfatter Per Vollestad at Terboven hadde bestemt at Hallesby og Hope skulle sendes til konsentrasjonsleir i Tyskland. Dette var nærmest å betrakte som en dødsdom for to 67 og 72 år gamle menn. I det de skal hentes for avreise, kommer det en bil med en stopp-ordre fra Terboven som har omgjort sin egen «dødsdom» i siste øyeblikk.

Et paradoks

Hallesby og Hope skrev også en oppfølger til protestbrevet fra november med en kraftsalve i nyttårshilsen til opplesning i alle landets kirker 17. januar 1943: «På den henvendelse Norges kirke og kirkefolk nylig sendte Ministerpresidenten (Quisling) i anledning den grufulle behandling av jødene, har man ikke fått noe svar. I denne sak har vi klart fått se hvad det kan skje når Guds ord om menneskeverd og kjærlighet trampes under fot».

Det er et paradoks at de samme aktørene som i sin samtid er nær ved dødsdom for sitt engasjement, at de 70-80 år i ettertid dømmes for likegyldighet.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt