Bøker

Grundig om fortrengt krigshistorie

Skal vi lære noe av historien, må vi klare å se alle sider ved den.

Et av de mest fremtredende trekk ved historien om andre verdenskrig er den heltemodige innsatsen som Milorg og «gutta på skauen» stod bak. Å pirke borti denne heltehistorien vil selvfølgelig skape en del debatt, noe vi har sett de siste ukene. Hellige kuer vil måtte rives ned. Men Marte Michelets beretning om hjemmefronten og deportasjonen av jødene under siste verdenskrig er først og fremst en usedvanlig nyansert beretning om fortrengte eller glemte sider ved motstandskampen.

Boka er viktig fordi den skaper et større rom å tenke krigsårene i, samtidig som glansbildene av motstandskampen må justeres kraftig.

De som varslet

De store heltene i Michelets versjon av historien er juristen Helmut von Moltke som jobbet i nazisystemet, men hele tiden var involvert i en krets som motarbeidet Hitler og innstendig forsøkte å forhindre folkemord. Han var også med på å planlegge å styrte føreren, uten at det gikk så bra. Theodor Steltzer, som tilhørte den tyske generalstaben, får også mange godord, siden han varslet etter Wannsee-konferansens bestemmelse om det «endelige løsning», altså den industrielle jødeutryddelsen. Den tyske forretningsmannen Wolfgang Geldmacher, som kanskje var den som gjorde mest for å evakuere jødene før de store aksjonene i 1942 og 1943, er også et svært sentralt navn.

Alle disse hadde kontakt med sentrale motstandsfolkene her i Norge. Blant annet Arvid Brodersen og Tore Gjelsvik som, ifølge Michelet, ble varslet om hva som skulle skje i god tid. Men noen storstilt evakuering ble det ikke noe av, siden kampen – ifølge sentrale aktører, deriblant Gunnar Sønsteby – stod om å sloss for landet, ikke for «andre». Det kommer frem at flere mener det var «utaktisk» å opponere mot tyskerne når det gjaldt jødespørsmålet.

Unnvikende politikere

Noe som er like rystende lesning – og få anmeldere har trukket dette frem – er hvor lite engasjert eksilregjeringen i London var i jødenes situasjon. Dernest hvordan det fantes antisemittiske holdninger helt forrest i rekkene, særlig hos Arne Ording, som var en respektert journalist både før og under krigen. I dag er han kanskje mest kjent for sine ukentlige BBC-sendinger fra London, som flere hørte på illegalt her hjemme i Norge i krigsårene. I 1942 skriver han i sin dagbok om den jødiskættede C. J. Hambro: «Han har gjort en viss nytte for høyre. Det skyldes naturligvis at han er jøde. (…) Han er imidlertid ikke bare sykelig ærgjerrig og organisk upålitelig, men dessuten ondskapsfull og sjofel.» Dette er stygge saker, klassisk antisemittiske stereotypier.

Siden resten av eksilregjeringen ikke bryr seg synderlig mye om jødene – selv etter deportasjonen – tegnes det i det hele tatt ikke et særlig flatterende bilde av de landflyktige politikerne. Hadde de opplyst om hva som skjedde med jødene i sine populære radiosendinger, hadde de kunnet reddet mange liv. «Eksilregjeringen uttalte seg ikke om saken en eneste gang,» skriver Michelet. De illegale avisene i Norge baserte seg jo også for en stor del på informasjonen fra London, og det er dermed svært lite forhåndsvarslinger å spore her. Unntaket var den kommunistiske trykksaken Håndslag som hentet informasjon fra eksilmiljøet i Sverige.

Antijødiske holdninger

Det er også interessant – og urovekkende – å lese om den åpenbare jødeskepsisen som fant sted blant motstandsfolk og andre. At jøder måtte betale mer enn andre for å komme seg vekk, er uttrykk for diskriminering. Det viser også rapportene med stereotypiske forestillinger om jøder fra folk som var i kontakt med dem som faktisk kom seg over til Sverige. Michelet tegner et bilde hvor «det gikk an å være mot nazismen og samtidig ha antijødiske holdninger.»

Dette er en bok som vil diskuteres i lang tid og det er lite tvil om at den vil være et vannskille i forskningen på okkupasjonen – men også vårt begrep om nyere historie her i landet i det hele tatt. Jeg er ikke historiker og ingen ekspert på det Michelet skriver om, og har heller ikke ressurser til å gå alle kildene etter i sømmene. Likevel gir ikke bare boka interessante perspektiver på en traumatisk tid i vår forhistorie. Den viser også hvordan enkelte utgaver av fortiden alltid bør være gjenstand for diskusjon. Det er flere som vil holde på den heltemodige historien om motstandskampen her i landet, men vi er alle tjent med at det kommer frem sider ved saken – også de som ikke passer med vårt bilde av fortiden.

Utvidet horisont

Man kan sikkert argumentere for at Michelet går for langt i sin kritikk av hjemmefronten, men hennes påstander er – så langt jeg kan se – svært godt belagt. Det er naturligvis en del springende punkter, for eksempel i hvor stor grad det foregikk varsling fra politiets side før de aksjonerte mot jødene sammen med nazistene – noe Michelet også innrømmer. Det er heller ikke særlig mye tvil om at hun har en agenda som skinner gjennom – hun skal ødelegge glansbildet av de hederlige nordmennene. Dette ville i andre sammenhenger kunne beskrives som engasjement og temperatur, men det drar i denne boka noen ganger den ideologiske føringen for langt.

Michelets bok skaper likevel det vi kan kalle en kontrahistorisk horisont som er langt større enn prosjektet som sådan. Vi trenger å ha baksiden av fortiden tilgjengelig – alt det ubehagelige, det vi helt ikke vil tenke på – rett og slett fordi vi på den måten skaper oss et større rom å tenke historisk i. Når vi bare er helter, stikker det gjerne noe annet under, og det må frem i dagen. Det er spesielt viktig i dag hvor høyresiden og fascistiske krefter igjen er i ferd med å vokse frem. Vet vi ikke hva som egentlig skjedde den gang, vil vi ha et dårligere grep om hva som skjer nå.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker