Verdidebatt

Hva visste Kirken?

JØDEDEPORTASJONEN: Hva visste de norske kirkelederne om deportasjonen av de norske jødene under okkupasjonen? En god del.

Ut over på 1930-tallet var knapt noen nordmann ukjent med at Hitler ville rendyrke den ariske rasen og mislikte jøder, sigøynere og andre folk og grupper som ikke svarte til det nasjonalsosialistiske menneskesyn.

I Norge kunne man heller ikke unngå å legge merke til NS sin antisemittiske propaganda fra midten av 1930-årene. Få uker etter den tyske okkupasjonen 9. april 1940 ble norske jøder sjikanert. De ble snart fratatt sine radioapparater, og en rekke av deres butikker ble tilgriset. Etter hvert mistet flere jødiske leger sin legelisens, og jødiske advokater fikk inndratt sine bevillinger. I slutten av april 1941 ble synagogen i Trondheim tatt, og fast eiendom tilhørende jøder i byen ble registrert. Et par måneder senere ble de mannlige jødene i Nord-Norge arrestert.

Protesterte ikke mot «arierparagrafen»

Domprost Arne Fjellbu engasjerte seg til støtte for jødene i Trondheim og kritiserte den uverdige og urettmessige behandlingen av dem. Han informerte biskop Eivind Berggrav i Oslo om det som skjedde i Trøndelag. På vegne av biskopene avviste Berggrav 9. september 1941 et forslag fra Kirkedepartementet om å forby ekteskap mellom nordmenn og jøder og mellom nordmenn og samer. Han ville ikke være med på «å sette statsborgere med en smule jødisk blod i sine årer i en pariastilling som mindreverdige mennesker».

Det kom innspill fra prester om å protestere mot gjeninnføringen av «arierparagrafen». Men forslaget ble lagt til side av taktiske grunner.

—  Torleiv Austad

Tidlig på nyåret 1942 ble det kunngjort i avisene at alle jøder skulle få en rød «J» innført i sitt legitimasjonskort. Flere jøder ble arrestert og fratatt sine bedrifter og forretninger. Den 7. mars ble fire jøder i Trondheim skutt og drept. Etter et visst påtrykk fra Tyskland vedtok Quisling-regjeringen 12. mars å gjeninnføre forbudet mot jøders adgang til riket i Grunnlovens § 2.

Da Kristent Samråd arbeidet med bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn i annen halvdel av mars 1942, kom det innspill fra prester i Bergen og Stavanger om å protestere mot gjeninnføringen av «arierparagrafen» i Grunnloven. Men forslaget ble lagt til side av taktiske grunner. Berggrav har siden forklart at man ikke ville provosere tyskerne ved å protestere mot denne grunnlovsendringen. Det kunne føre til at tyskerne gjorde felles sak med Quisling i behandlingen av kirken.

Jødenes situasjon i kirkens periferi

Når de norske kirkelederne de ti første månedene av 1942 ikke uttalte seg offentlig om jødeforfølgelsen, ligger det nær å forstå det slik at de på denne tiden først og fremst var opptatt av sitt eget brudd med NS-staten. Kirkens forsvar for retten og kritikk av uretten slo ikke ut i konkrete protester mot behandlingen av jødene. Deres truede situasjon var en utfordring som syntes å ligge i kirkens periferi.

Da Hitler-Tyskland på Wannsee-konferansen 20. januar 1942 bestemte seg for å utrydde jødene både i eget land og i de okkuperte områder, utviklet jødeforfølgelsen seg til et folkemord. Hva visste norske kirkeledere om dette?

Hemmelige samtaler med kirkeledere

En sentral person i formidlingen av informasjon om tysk politikk til motstandsgrupper i områder besatt av tyskerne, var juristen grev Helmuth James von Moltke. Han var etterretningsoffiser i staben til E-sjefen admiral Wilhelm Canaris og var i Norge fire ganger i 1942-43. Von Moltke var også i hemmelighet leder av Kreisauer-kretsen, en gruppe av fremstående antinazister som kjempet for den humanistiske og kristne tradisjon i europeisk historie.

Hans kontakt i Norge var i første rekke oberstløytnant Theodor Steltzer, som i årene 1940-44, var transportoffiser ved Wehrmachts hovedkvarter i Oslo. Også han tilhørte Kreisauer-kretsen. Han hadde et nært forhold til norske motstandsfolk, blant dem biskop Eivind Berggrav, maleren Henrik Sørensen og sosiologen Arvid Brodersen.

Da Berggrav ble fengslet i påsken 1942 og risikerte å bli dømt til døden av Folkedomstolen, sendte Steltzer en kodet melding til von Moltke. Han kom til Oslo i midten av april sammen med en annen fra Kreisauer-kretsen, den kjente teologen Dietrich Bonhoeffer, under påskudd av å undersøke om Terbovens og Quislings aksjoner mot Berggrav ville skape unødige vanskeligheter for de tyske styrkene i landet. Von Moltke og Bonhoeffer benyttet også dagene i Oslo til hemmelige samtaler med norske kirkeledere.

Kirkeledere visste om storaksjon mot jødene

I boken Søren (2003) forteller professor Sven Oluf Sørensen at hans far, Henrik Sørensen, og andre i kirkens ledelse traff de to tyskerne i april 1942. Von Moltke var tilbake i Oslo i september og hadde da fire nattlige møter med Steltzer, kirkeledere og andre motstandsfolk. Den unge Sven Oluf traff von Moltke under et privat besøk hjemme hos Sørensen.

Oslo-besøket i april fant sted vel to måneder etter Wannsee-konferansens beslutning om å utrydde jødene. Sven Oluf Sørensen skriver at von Moltke i kraft av sin stilling var «fullt underrettet» om planene om å utrydde jødene. I samtalene med Steltzer og norske motstandsfolk informerte han om «at de norske jødene måtte være forberedt». Men verken i april eller i september kunne han angi noe eksakt tidspunkt for en samlet aksjon mot jødene i Norge, og heller ikke hvordan den ville foregå. På denne tiden var det sannsynligvis ennå ikke bestemt når og hvordan de norske jødene skulle tas.

Etter møtene foretok ikke de norske kirkelederne seg noe for å forberede seg på at det kunne komme en storaksjon mot de norske jødene.

—  Torleiv Austad

Informasjonen om hva norske kirkeledere fikk vite av von Moltke, har Sven Oluf Sørensen fra sin far. Det bekreftet han i samtale med meg. Jeg har grunn til å tro at det er riktig at von Moltke varslet Steltzer og norske kirkeledere om at det ville komme en storaksjon mot jødene, og at de norske jødene måtte være forberedt.

Men hvor konkret denne informasjonen var, og hvilke ord som ble brukt, kan det være vanskelig å si noe sikkert om. Opplysningene var for sensitive til å kunne formidles på papir. Det er også vanskelig å vite hvordan varslet fra Kreisauer-kretsen ble oppfattet av norske kirkeledere.

Tok ikke advarslene på alvor

Blant Steltzers nære medarbeidere på det tyske transportkontoret i Oslo var presten Friedrich Schauer. Han hadde kontakt med sentrale kirkelige kretser i Oslo. I biografien om ham fra 2011 står det at han engasjerte seg for å redde de norske jødene. Forfatteren av boka, Friedrich Winter, oppgir Schauers kone, Helga, som kilde. Det opplyses også at det var von Moltke som brakte beskjeden til Norge om at de norske jødene ville bli fengslet og deportert til Polen. Ifølge Winter skal Schauer ha gitt uttrykk for at nordmennene ikke festet lit til dette. (Das wollte man nicht sogleich glauben.)

Etter møtene med von Moltke og kontakten med Steltzer og Schauer foretok ikke de norske kirkelederne seg noe for å forberede seg på at det kunne komme en storaksjon mot de norske jødene. Det tyder på at det ikke for alvor var gått opp for dem hvor alvorlig situasjonen var. Tanken om en samlet deportasjon av de norske jødene og utryddelse av dem som folkegruppe kan ha vært en beskjed som syntes for urealistisk å forholde seg til, ikke minst fordi man ikke visste når og hvordan det skulle skje.

Så ikke deportasjonen komme

Frykten for en deportasjon av de norske jødene kommer i alle fall ikke til uttrykk i Den Midlertidige Kirkeledelses protest mot jødeforfølgelsen, datert 10. november 1942. Denne protesten ble til etter initiativ fra generalsekretær Arnold T. Øhrn i Det norske Baptistsamfund i etterkant av fengslingen av jødiske menn (over 15 år) natta mellom 25. og 26. oktober 1942, og Quisling-regjeringens bestemmelse om inndragningen av deres formue samme dag. Det er disse hendelsene som utgjør bakgrunnen for Kirkeledelsens protest, som på folkemunne gikk under navnet «Hebreerbrevet».

Så godt som hele kirke-Norge ga sin tilslutning til protesten, inkludert de teologiske fakulteter, de kristelige organisasjoner og ikke-lutherske kirkesamfunn. Parolen var tydelig: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!»

Det står ikke noe i protesten om at jødene som folkegruppe er truet av en kommende deportasjon.

—  Torleiv Austad

Når det sies at jødene ikke straffes fordi de har gjort noe galt, men «ene og alene fordi de er jøder», er det fengslingen av de jødiske menn og inndragningen av deres formuer som ligger bak. Det står ikke noe i protesten om at jødene som folkegruppe er truet av en kommende deportasjon. Hvis man hadde vært fullt klar over en slik fare, hadde man neppe unnlatt å si fra.

At protesten er adressert til Quisling – og ikke også til de tyske okkupantene – tyder på at kirkeledere på dette tidspunkt ikke så klart for seg at de norske jødene sto i fare for å bli utryddet. De varsler som var kommet, ser altså ikke ut til å ha overbevist kirkelederne om at en storaksjon av slike dimensjoner kunne komme. Aksjonen kom overraskende 26. november 1942.

Protesten kom for sent

«Hebreerbrevet» vakte stor oppmerksomhet, også ut over landets grenser. Det var den eneste offentlige kollektive protest mot nazistenes behandling av de norske jødene under krigen. Men den kom for sent til å skape en opinion som kanskje kunne ha vanskeliggjort norsk politis medvirkning ved deportasjonen av om lag 40 prosent av de norske jødene.

I etterkant var det en ganske utbredt oppfatning i ledende kirkelige kretser og ellers i brede lag av folket at man ikke hadde vært forutseende nok og handlet i tide. Historikeren H.O. Christophersen, som selv var med i Hjemmefronten, satte ord på dette inntrykket i en artikkel i Aftenposten (aften) 23. oktober 1967: «Det er i alle fall sikkert at mange av oss, da det norske politiet gikk til aksjon høsten 1942, hadde en bitter følelse av at vi hadde sviktet.»

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt