I VL 13. april 2021 reiser førsteamanuensis Anders Martinsen spørsmålet om det er «sikkert» at kirken sviktet de norske jødene under okkupasjonen. Han går ut fra at det er sannsynlig «at noen i kirkens ledelse ble varslet om at noe skulle skje med jødene, dvs. en form for aksjon».
Det er et utgangspunkt jeg deler, og som jeg flere ganger har skrevet om, sist i artikkelen «Hva visste kirken?» i VL 23. januar 2021.
Men vi trenger like fullt å fortsette diskusjonen om hva kildene kan fortelle om hva varslet konkret gikk ut på, og hvordan det ble oppfattet av kirkens ledere.
Behov for et bredere perspektiv
Min hovedtese er at grev Helmuth von Moltke og hans kontakt i Norge, transportoffiser Theodor Steltzer, orienterte norske kirkeledere og motstandsfolk om at det ville komme en storaksjon mot jødene her i landet, men uten at de tyske informantene kunne tidfeste aksjonen og redegjøre for dens form.
Budskapet fra varslerne var at det gjelder å være forberedt på at jødene kan bli hardt rammet. Det er imidlertid vanskelig å finne kilder som dokumenterer at kirkelederne oppfattet dette som et tydelig varsel om massedeportasjon og utslettelse av norske jøder.
For å få et helhetlig bilde av det som skjedde, hører det også med å trekke fram noen avgjørende situasjoner hvor kirken valgte å tie
— Torleiv Austad
Hadde en vært overbevist om det, kunne knapt Den Midlertidige Kirkeledelse latt være å protestere i sitt klare og skarpe nei til jødehatet og jødeforfølgelsen i brevet til Quisling, datert 10. november 1942.
Når spørsmålet reises om kirken sviktet jødene under krigen, er det ikke tilstrekkelig å henge svaret på hva kirkelederne visste og ikke visste om den varslede storaksjonen. En gjør klokt i å anlegge et bredere perspektiv.
Vi vet om en rekke kirkelige markeringer for jødene, og det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at kirken i flere tilfeller var taus da nazistene skritt for skritt avslørte sin uvilje mot jødene og la store vanskeligheter i veien for dem. La meg i all korthet nevne noen trekk ved kirkens tale og taushet på dette området:
[ Nazi-ideologien var utbredt også blant vanlige soldater ]
Kirkens tale
Da Kristent Samråd ble dannet høsten 1940, advarte biskop Eivind Berggrav mot «den nasjonalsosialistiske livsanskuelse», og sa at kirken er utfordret av «en i ‘germansk’ mytologi og naiv ideologi maskert demoni skal få grassere seg i vårt folk».
I 1941 gikk biskopen ut mot Kirkedepartementets forslag om å forby nordmenn å gifte seg med jøder og samer, og argumenterte med at rasebiologiske teorier og -forføyninger er i strid med kirkens grunnsyn.
Vi skal heller ikke glemme at en rekke aktive kirkefolk skjulte norske jøder og hjalp dem over grensen til Sverige.
— Torleiv Austad
Det er vel kjent at domprost Arne Fjellby engasjerte seg sterkt til støtte for jødene i Trondheim og omegn da de i 1941 opplevde at synagogen i byen ble konfiskert, jødiske leiligheter ble registrert og flere jødiske leger og advokater ble fratatt sin arbeidstillatelse.
I november 1942 stilte så godt som alle norske kirker og trossamfunn seg bak Kirkeledelsens protest mot jødeforfølgelsen, som gikk under navnet ‘Hebreerbrevet’. Vi skal heller ikke glemme at en rekke aktive kirkefolk skjulte norske jøder og hjalp dem over grensen til Sverige. Flere tiltak for å slå ring om jøder lokalt kunne nevnes.
[ Anders Martinsen: «Michelet er en upålitelig forteller» ]
Kirkens taushet
Men for å få et helhetlig bilde av det som skjedde, hører det også med å trekke fram noen avgjørende situasjoner hvor kirken valgte å tie, selv om det ut fra engasjementet for rett og menneskeverd kunne ha vært nærliggende å handle. La meg nevne tre-fire slike hendelser:
(1) Den 20. januar 1942 kunngjorde Politidepartementet at alle jøder i Norge skulle registreres og få en rød «J» i sine legitimasjonspapirer. På denne måten fikk myndighetene kartlagt jødenes navn og adresse. Spørsmålet var: Hva ville NS med det? Fra sentralt kirkelig hold kom det ingen kommentar.
(2) Den 12. mars 1942 vedtok Quisling-styret en tilføyelse til Grunnlovens paragraf 2. Det var en gjeninnføring av jødeparagrafen fra 1814 (som ble opphevet i 1851): «Jøder ere udelukkede fra Riget.»
På dette tidspunktet hadde Kristent Samråd begynte å arbeide med det teologiske og kirkelige grunnlaget for prestenes embetsnedleggelse. Prester i Bergen og Stavanger henvendte seg til Kristent Samråd og ba uttrykkelig om at kirken måtte protestere mot denne endringen av Grunnloven. Men de fikk ikke gjennomslag.
(3) Påskedag 5. april 1942 ble bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn offentliggjort, og de aller fleste prestene la ned sine statsembeter. Men i erklæringen var det ingen protest mot gjeninnføringen av forbudet mot jøders adgang til landet.
Etter krigen, i 1948, forklarte biskop Berggrav hvorfor en ikke sa noe om jødeparagrafen. Han skrev at å dra det ytterst eksplosive jøde-momentet inn i denne bekjennelseserklæringen ville innebære «at våre egne linjer ble mindre enkle og klare», og at tyskerne kunne få grunn til å gjøre felles sak med NS.
Det ser altså ut til at utelatelsen av en protest mot gjeninnføringen av jødeparagrafen i Grunnloven var taktisk begrunnet. Kristent Samråd valgte den vei som en antok var best for Den norske kirke. Det innebar at jødene falt utenfor og ble sviktet.
(4) I de sju månedene mellom embetsnedleggelsen og ‘Hebreerbrevet’ kom det ingen protester fra sentralt kirkelig hold mot den økende diskriminering og forfølgelse av jødene.
Det sentral-kirkelige ansvaret for denne tausheten lå hos Den Midlertidige Kirkeledelse. Biskop Berggrav var fra påsken 1942 av satt ut av spill og fra midten av april internert i sin hytte i Asker. Med det var det andre kirkeledere som overtok hovedrollen i kirkekampen.
[ – Kirken var likegyldig overfor jødene, mener Marte Michelet ]
Vitner om likegyldighet
I ettertid har en spurt: Hvorfor ble ikke varslet om en storaksjon mot jødene tatt alvorlig og undersøkt nærmere?
Min forklaring er at kirkens ledere etter embetsnedleggelsen var så opptatt av etableringen av en selvstyrt folkekirke at omsorgen for den truede jødiske minoriteten gled ut av den kirkelige horisont. Ut over i 1942 ser det ut til at aktiv støtte til jødene i en ytterst vanskelig situasjon ikke var en prioritert oppgave for kirkens ledere.
Jeg er tilbøyelig til å si at kirken på denne tiden var passiv til den trussel som hvilte over jødene.
— Torleiv Austad
Men når en tar i betraktning at kirkekampen var basert på et engasjement for den enkeltes og folkets rett og frihet med front mot urett, rettsløshet og rasehat, er det likevel påfallende at Den Midlertidige Kirkeledelse var taus så lenge. Vitner ikke det om likegyldighet overfor jødenes stadig mer truede situasjon?
Med det kjennskap kirkens ledere hadde til jødeforfølgelsen i Tyskland og til den antisemittiske propaganda i NS og Fritt Folk, er jeg tilbøyelig til å si at kirken på denne tiden var passiv til den trussel som hvilte over jødene.
Kirkens ledere så vel som de fleste nordmenn kunne ikke unngå å legge merke til at den tyske okkupasjonsmakten og dens norske støttespillere så ned på jødene og la mange hindringer i veien for deres liv og virke.
For lite, for sent
Da hele kirke-Norge kom med sin klare og kraftige protest mot jødeforfølgelsen 10. november 1942, var det for sent til å kunne reise en folkelig opinion som kunne vanskeliggjøre den grusomme behandling av jødene, som i slutten av måneden og senere endte i Auschwitz.
Helhetlig vurdert gjelder det å få fram at kirkens holdning til de norske jødene under okkupasjonen var en blanding av protester mot jødehatet og taus likegyldighet. Spørsmålet om kirken sviktet jødene under okkupasjonen, kan ikke besvares med ja eller nei. Historien avdekker både omsorg og svikt.
For mange oss smerter det å måtte ta inn over oss fredsprisvinneren Eli Wiesels kloke ord om at likegyldighet er det motsatte av kjærlighet.
