Forsoningslæren i kristendommen

Kristen Edvard Skaar skriver 21.04.21 et tilsvar til min innlegg,«Himmelen var tom da Jesus døde», som stod i papirutgaven av Vårt Land 17.04.21. Han hevder at mitt innlegg inneholder minst fire teologiske feil om forsoningslæren. La meg få kommentere dem.

Om tilgivelse

1. Jeg hevdet at «forsoningen uttrykker ikke noe annet enn det som kommer fram i liknelsen om den fortapte sønn».  Dette trekker han i tvil. Mitt poeng er at forsoningen i NT og tilgivelsen i Luk 15 viser oss Guds hjertelag mot menneskene. På denne måten uttrykker forsoningen og tilgivelsen det samme. Det er jo interessant å se at i 2. Kor 5,19 står forsoning og tilgivelse nevnt ved siden av hverandre. I bibelselskapets oversettelse lyder det: «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss». Konjunksjonen «slik at» finnes ikke i den greske teksten. Der er forsoning og tilgivelse (å ikke tilregne) stilt ved siden av hverandre. Det kommer godt fram i Revised English Bible (Cambridge University Press, 1989): «God was in Christ reconciling the world to himself, no longer holding people's misdeeds against them, and has entrusted us with the message of reconciliation».

Bilder, og ikke forklaring i NT

2. Jeg hevdet: «Bibelen taler om forsoningen, men bare gjennom bruk av bilder. Vi får det aldri forklart». Dette trekker han også i tvil og viser til Hebreerbrevet, med spesifikk referanse til Hebr 10,5-15 som belegg for at «Jesus sees som det offeret som erstattet tempelets ofringer til Gud». Jeg vil hevde at dette er en skeiv lesning av Hebreerbrevet og jeg vil hevde at vi heller ikke i Hebreerbrevet får forsoningen utdypet eller forklart. Her brukes også bilder fra ulike områder, blant annet fra den gammeltestamentlige offerkulten. Hebreerbrevet gjør det eksplisitt klart at det handler om bilder:«Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1). Offerkulten er en «skygge», altså et mangelfullt bilde på hva som egentlig skjedde.

Nå er det sentrale motiv i Hebreerbrevet ikke Kristi kors som en offerdød, det sentrale er Jesus Kristus som øversteprest med en evig prestetjeneste. Vel tales det om Kristi død som offer. Han var øverstepresten som ofret seg selv, men aldri tales det om at han sonet Guds vrede.  For Hebreerbrevet er ikke sonings- og blodstanken god nok til å forstå Kristi kors. På flere sentrale steder er det ikke tale om en soningsdød i forbindelse med hans prestetjeneste: 1) Han frelser oss ved at vi kommer til han og han går i forbønn for oss (7,25). 2) Hans medlidenhet gir oss frimodighet til å stige fram for nådens trone og motta miskunn og nåde (4,16). 3) Han er mellommannen for den nye pakt som hviler på tilgivelse, og ikke på offer (8,6-12; 10,18)

Kristi død forstås i Hebreerbrevet ikke bare med bakgrunn i offerkulten, men også som uttrykk for en paktsslutning (9,18ff; 10,29), likeså forstås Kristi død som testators død som gjør et testament gyldig (9,16f). Hebreerbrevet bruker altså bilder fra ulike forestillingsverdener for å illustrere betydningen av Kristi død, men det viktigste for han er å betone den nye pakt. Kristus er ikke bare prest og offer, men mellommann for en ny pakt (9,15), som hviler på tilgivelse, og ikke offer (10,18).

Poenget er at bibelen bruker ulike bilder knyttet til Kristi død. Vi har bilder fra offerkulten, løsepengebegrepet, forestillinga om Guds Lam (påskelammet), forsoning mellom stridende parter, forløsning fra bindinger etc. Disse bildene er hentet fra ulike virkelighetssfærer og er vanskelig å forene til en enhetlig forklaring omkring Kristi død. Vi får altså ingen forklarende utdyping i NT, heller ikke i Hebreerbrevet. Derfor har teologihistorien gitt oss tre teorier for å forstå forsoningen. Det sentrale spørsmål er: Hva er det som forener disse teoriene og hva er det som forener disse bildene? Mon tro om ikke alle avslører Guds hjertelag mot oss mennesker, hans frelsesvilje.

Jesus var ikke objekt for Guds vrede

3. Jeg hevdet og vil fortsatt hevde at vi ikke finner noe språklig belegg for at Jesus var objekt for Guds vrede. Dvs. vi finner ikke noen setninger som uttrykker det som var bakgrunnen for mitt avisinnlegg, nemlig et sitat fra en barnebibel:  «Guds raseri over synden kom ned fra himmelen – over hans egen Sønn». Skaar kan heller ikke vise til et slikt bibelsitat, tvertimot må han ty til tolkninger der han henter bilder fra ulike sammenhenger (velsignelsens beger og vredens beger) og sy disse sammen. Han driver med tolkning og utlegning. Og det er noe annet. Han må skille mellom bibelens eksplisitte ordlyd og hva som er tolkninger. Når det gjelder evangelienes eksplisitte ordlyd, så er den annerledes. Her leser vi flere ganger: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3,17; 17,5; m. par.)

Gud var i Kristus

4. I mitt innlegg lånte jeg en formulering fra Jacob Jervell for å illustrere poenget i 2. Kor 5,19. «Himmelen var tom da Jesus døde på korset». Skaar hevder at her blir det «treenighets-rot».

Det er selvsagt et bilde jeg brukte, liksom 'himmelen' er et bilde. Og selvsagt blir det rot når bildene konverteres til begrep og en resonnerer videre. Bildene har sin styrke og sine svakheter. Styrken er at bildet får fram dette sterke at «Gud var i Kristus» som også kommer fram i 2. Kor 5,19, men dessverre ikke i bibelselskapets oversettelse. Erik Gunnes har følgende formulering i sin oversettelse fra 1969: «det var Gud som var nærværende i Kristus og gjennom ham forsonet verden med seg, i stedet for å kreve den til regnskap for dens misgjerninger» (Det nye testamente oversatt fra gresk av Erik Gunnes med innledning og kommentarer, Oslo 1969, i serien Gyldendals Kjempefakler). Oversettelsen «Gud var i Kristus» møter vi også i den tyske lutherbibelen fra 1984, i Revised English Bible nevnt over; i Bibelen Guds ord 2017, Bibelforlaget, Hermon forlag;  Svenska folkbibeln, 2015 og flere andre.

Jeg vil ikke vikle meg inn i en diskusjon om treenighetslæren, men finner det uheldig når treenighetslæren forkynnes slik at det blir to guder: Faderen og Sønnen. Treenighetslæren er en hjelpekonstruksjon for å uttrykke mysteriet at Gud var i Kristus. Dette er også sentralt i Johannesevangeliet der det uttrykkes «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30), og i den forlengelsen sa jeg også at når det heter i den lille bibel at så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, så betyr det på et dypere plan egentlig at han ga seg selv. Og her lånte jeg en språkbruk fra den tyske teologen Helmut Thielicke som sier det samme i sin «Der evangelische Glaube» bind 2,  s. 215.

Ulike bibelsyn

En kommentar til slutt. Jeg og Skaar er uenige. En kan jo reflektere over hvorfor. Mon tro om ikke det som ligger i bunnen, er ulike bibelsyn, heri ulike syn på hva bibelen egentlig vil si oss. Det er vel det også som er grunnen til de ulike konfesjonene i kristendommen. Nå skal jeg prøve å unngå å karakterisere Skaars bibelsyn. Det får han presentere selv. Men jeg kan si litt om mitt. Jeg har beveget meg fra et bibelsyn i min oppvekst der bibelen nærmest var en lærebok i troslære og etikk, men dessverre var denne læreboka i uorden. Den måtte systematiseres. Det var en jobb for teologene; og så ble det utarbeida tankesystem med plass for Gud innenfor systemet.  Kristendom blir et tankesystem, kristendom blir en ideologi, kristendom blir en lære.  Faren med dette tankesystemet er at en vil forstå Gud bedre enn både profetene og apostlene, og faren blir også at en lager seg tankebilder av Gud og dermed gjør seg skyldig i brudd på det andre budet: «du skal ikke lage deg noe gudebilde» - og vi kan legge til verken for øyet eller tanken.

Jeg ser nå mer bibelen som en poetisk bok, fylt av fortellinger, bilder og metaforer. Den er mangfoldig. Her møter vi fortellinger, liknelser, ordtak, lover, hymner, leilighetsskrift etc. Her er bilder fra ulike virkelighetssfærer i livet. Det er ikke lett å skulle systematisere alt dette og få det inn i ett enhetlig tankesystem. Og det siste kan kanskje karakteriseres som et overgrep mot bibelordet. Derfor ser jeg det som et feilspor å utvikle disse teologiske tankesystemene.  Med all respekt for de tankesystem som mange av de store teologer har utarbeida. Det er imponerende. Hovedverket til middelalderens store teolog, Thomas Aquinas, «Summa theologica» er ufullført. Det fortelles at Thomas sluttet å skrive etter en opplevelse ved en nattverdsgudstjeneste. Etter denne gudstjenesten sa han at alt han har skrevet fortoner seg som agner mot det han nå har fått oppleve. Han døde noen måneder senere. Det minner oss om at det vesentlige i kristendommen handler om et møte med det guddommelige, og ikke det å spekulere oss fram til tankebygninger.

I disse tankesystemene inngår forestillinga at Jesus Kristus er et soningsoffer til Gud, som er en nødvendig forutsetning for at Gud kan tilgi. Jeg stiller i dag spørsmålet om dette er korrekt. For meg er soningsoffer og tilgivelse uttrykk for det samme.  Det viser oss Guds sinnelag mot oss. Han vil frelse, han vil vise nåde.

Summa summarum skal teologien tjene forkynnelsen, og skal ikke være byggeklosser i et tankesystem. Det er en fare når kristendom blir ideologi. Forkynnelsen skal skape fellesskap mellom mennesker og fellesskap oppover, den skal styrke tro, tenne håp, fremme kjærligheten. Gudsordet møter oss som et løftesord om nåde og som et kall til tjeneste. Teologisk sagt som lov og evangelium, og ikke som byggeklosser til en tankebygning.

Harald Peter Stette