Verdidebatt

Gudstjeneste eller diakoni: «Etter koronakrisen må vi gjennomtenke hva kirke er»

KIRKENS VESEN: Det sterke fokuset på avlyste gudstjenester under pandemien, vitner om et behov for å gjennomtenke ekklesiologien – kirkeforståelsen - i når koronakrisen er over.

Det er selvsagt ingen tvil om at fraværet av fysiske gudstjenester har hatt store eksistensielle og sosiale konsekvenser. Her i Tøyenkirken, hvor jeg selv arbeider som prest, forteller mange at de savner fraværet av våre ukentlige onsdagsmesser og fellesskap.

Men Ingunn Moser, administrerende direktør ved Diakonhjemmet, påpeker i Vårt Land 20. april helt korrekt at et ensidig perspektiv på gudstjenesten overser diakonien. Eksempelvis har vi her i Tøyenkirken hatt åpen kro og frokost, til sammen fem dager hver eneste uke, siden september 2020.

Gyrid Gunnes er prest, feminist og kunstner.

Et diakonalt perspektiv

Selvsagt har pandemi også vært krevende for diakonien. Ivaretakelse av smittevernregler og behovet for å ta raske beslutninger har gjort at idealer om brukermedvirkning og ønske om mest mulig symmetriske relasjoner har blitt utfordret på en særlig måte.

Men hvis diakoni er en umistelig del av kirkens vesen, må man kunne si at selv om ritene har måttet ta en pause under epidemien, så har kirken aldri vært stengt.

Et diakonalt perspektiv på kirkens pandemi-håndtering er også: for hvem er kirkene stengt når? Er åpenhet som kirkelig problemstilling kun et spørsmål om hvorvidt kirketjeneren har låst opp døren og presten forbereder søndagens gudstjeneste?

Lukket kirke, også utenfor pandemien

Det er svært mange mennesker som av ulike grunner opplever at kirkens riter i praksis er stengt for dem i den vanlige ikke-koronatiden. Min doktorgrad (2020) om Vår Frue kirke i Trondheim ble til fordi gatepresten erfarte at mange som levde med rus ikke opplevde at det var mulig å ta del i kirkens riter.

Feministteologien har i tiår pekt på at liturgiens og salmenes tradisjonelle patriarkalske gudsbilder, lukker kirkerommet for feministiske kvinner. For mennesker som lever med funksjonsnedsettelser kan kirkerommenes fysiske utforming i seg selv være et hindre for å delta.

Fokuset på gudstjenester vitner om et behov for å gjennomtenke ekklesiologien – kirkeforståelsen - i etter-pandemitid.

—  Gyrid Gunnes

Disse momentene viser nødvendigheten i å ikke bare tenke om åpenhet som et spørsmål om låste dører eller ikke, men som et spørsmål om hvilken og hvem sine erfaringer som regnes som gyldige for teologisk kunnskapsproduksjon.

Forhåpentligvis kan erfaringen av lukkede kirkedører i pandemitid føre til en teologisk refleksjon om at kirkerommets åpenhet også utenfor pandemien er tvetydig og ambivalent.

Det eneste vi kan vite om kirken

Fokuset på gudstjenester vitner om et behov for å gjennomtenke ekklesiologien – kirkeforståelsen - i etter-pandemitid. Et utgangspunkt kan finnes hos Yale-professor i systematisk teologi og professor II ved Det teologiske fakultet, Linn Marie Tonstad.

I boken God and difference – the transformation of finitude (2017) utvikler Tonstad en ekklesiologi med utgangspunkt i en tenkning om himmelfarten – ikke pinsen – som kirkens teologiske fødsel. Den kristne kirke oppstår ikke, skriver Tonstad, i det øyeblikket disiplene mottar Den hellige Ånd, men idet Kristus forlater disiplene.

Det eneste vi kan vite om kirken, sier Tonstad, er at det er et sted som aldri kan hevde å fullt ut representere eller beskrive hvem Gud er.

I dette perspektiver er ikke diakoni og gudstjeneste konkurrenter om å representere kirkens innerste vesen.

—  Gyrid Gunnes

En slik ekklesiologi åpner for å få forstå kirken ikke som et sted som har eierskap til fortellingen om Jesus, men som en samling mennesker som forsøker å finne måter å fortolke, minnes og praktisere disse fortellingene på.

Hvis forholdet mellom diakoni og gudstjeneste ses i lys av en slik kirkeforståelse, blir både diakoni og gudstjenesten stykkevise og delte, sårbare og feilbarlige forsøk på å beskrive vår egen, historiens og samtidskulturens erfaring av den kristne Gud: Gud er alltid andre steder.

Ikke konkurrenter

Likevel skal vi holde på med å minnes, fortolke, fordi vi – lik disiplene – ikke har glemt at Gud ble født her på jorden, levde her, døde her, oppsto her. I dette perspektiver er ikke diakoni og gudstjeneste konkurrenter om å representere kirkens innerste vesen.

Ei heller er diakoni og gudstjeneste navn på en harmonisk arbeidsdeling mellom forkynnelse og sosiale handlinger seg imellom – en arbeidsdeling som i praksis ofte har vært kjønnet og ulikt plassert i både det kirkelige og samfunnets statushierarki.

Heldigvis forlot den oppstandne Kristus oss. Nettopp dette fraværet gjør at verken riten eller diakonien kan hevde å eie forvaltningen av Kristi fotspor en gang for alle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt