Vi må ta tilbake morskapet

For fem år siden så mannen min og jeg hverandre dypt inn i øynene og lovet hverandre at den dagen vi fikk barn så skulle vi dele permisjonen helt likt.

Fire år senere nøler jeg ikke et sekund når jeg fører markøren på NAVs portal for foreldrepenger helt til venstre og overfører hele fellesperioden til meg selv.

I går søkte jeg om kontantstøtte. Hva skjedde? Jo, jeg bestemte meg rett og slett for at jeg ville være mor på mine egne premisser.

De flinke pikers hamsterhjul

Jeg har vært opptatt av å være flink hele livet mitt. Veien til et rikt liv er gjennom en givende karriere, og det er viktig å realisere seg selv hadde jeg hørt. Så jeg jobbet og jeg jobbet for å komme inn på det beste universitetet.

Da jeg kom inn på et topp universitet i utlandet trodde jeg at nå lå veien åpen for meg. Men jeg skjønte fort at nå gjaldt det ikke bare å få topp karakterer, jeg måtte nettverke, ha internship og gjøre alt for å få det lille ekstra.

Jeg har aldri møtt et så massivt press om å marsjere i takt som etter at jeg ble gravid.

—  Cecilia Ingulstad

Og ikke minst, for all del unngå å få hull i CVen, for da kunne jeg risikere å aldri få meg en jobb i utgangspunktet.

Da jeg var student hadde jeg en fase der jeg leste Ibsen. Jeg tenkte mye på alt disse stakkars menneskene gjorde av skade på seg selv og andre slik at fasaden ikke skulle slå sprekker. Hvordan de gang på gang ofret sin egen integritet, lykke og liv for å ikke miste anseelsen i samfunnet.

Jeg så ikke da hvor fanget jeg selv har vært av forventningen om at jeg skal være en fullkommen mor og samtidig oppfylle samfunnets forventninger for hva som er en vellykket karriere.

[ Lilly (94) tar et nådeløst oppgjør med seg selv som misjonær og mor til syv barn ]

Massivt press på dagens mødre

Jeg trodde jeg levde i et samfunn som satte personlig frihet frihet høyt, men jeg har aldri møtt et så massivt press om å marsjere i takt som etter at jeg ble gravid.

Jordmødre klager over at gravide er så opptatt av å føde til termin, og ber kvinner slappe av. Men føder man før termin mister man permisjon, starter ikke barnet ditt i barnehagen til fastsatt tid så mister du retten til barnehageplass det året. Og skulle du velge noe så uhørt som å være lenger hjemme med 80 prosent permisjon, ja da taper du faktisk fryktelig mye penger.

Så jeg lurer på når vi for alvor kan begynne å debattere familiepolitikk fra ja – familienes perspektiv? Fra mødrenes perspektiv, vi som faktisk bærer frem neste generasjon?

Jeg som aldri har opponert mot noe som helst i min ungdomstid synes det er noe herlig opprørsk over å sende inn søknaden om kontantstøtte.

—  Cecilia Ingulstad

Jeg er en lykkelig mottaker av kontantstøtte

Så når jeg nå tenker at jeg har det helt fint i den jobben jeg har, og det jeg har aller mest lyst til er å være lenger sammen med barnet mitt, så føler jeg meg utrolig heldig som er blant kanskje den siste generasjonen mødre som kan nyte godt av denne ordningen.

Jeg føler meg heldig som kan være hjemme med mannen min og at vi sammen har tid til å finne ut av foreldrerollen. Jeg som aldri har opponert mot noe som helst i min ungdomstid synes det er noe herlig opprørsk over å sende inn søknaden om kontantstøtte.

Og tenk Erna, til høsten begynner jeg å jobbe 80 prosent, uten å føle meg som en mindreverdig bidragsyter til velferdsstaten. Å ta seg av barn er også en jobb, det er faktisk den aller vanskeligste jobben jeg har til nå. Det er også den mest tilfredsstillende og jeg vil faktisk ha tid til å gjøre den!

Er kvinner i stand til å ta gode valg?

Mangelen på reelle valg når det gjelder morskap har mange ganger fått meg til å lure på om vi fortsatt lever i et samfunn der det hersker en oppfatning om at vi kvinner egentlig ikke er i stand til å treffe gode valg på egen hånd.

Selv politiske partier som har valgfrihet blant sine fanesaker, ser ut til å glemme dette når det gjelder fødselsomsorg og familiepolitikk. Jeg trodde virkelig samfunnet var kommet lenger, men nå må dagens mødre brette opp armene og kreve at vi får være aktørene og beslutningstakerne i vårt morskap.

Dette er etter min mening en av de aller viktigste kvinnesakene i vår tid. Vi må snakke høyt om under hvilke betingelser vi går gravide, føder og blir mødre. Kun ved å ta plass og heve stemmen kan vi frigjøre oss fra forventninger som er nesten like kvelende som på Ibsens tid.

(Og jeg ønsker fedrene velkommen i denne kampen. Jeg ønsker meg at fedrene kan uttrykke i enda større grad hva som er deres forventninger og ønsker for farskapet. Jeg ønsker meg at også fedrene tar plass, på sine egne premisser.)

[ Tobarnsfar: «Hva gjør det med oss fedre at vi ikke regnes med i abortdebatten?» ]