Økonomi kan være en faktor til radikalisering

Retorikken om radikalisering er ofte forankret i en forestilling om at anti-vestlige aktører bærer hovedskylda for dette. Det er et genuint behov for ideologisk avradikalisering, men er dette nok?

I dette bidraget vil jeg rette oppmerksomheten mot hvordan økonomi er en faktor i radikaliseringsprosessen, ofte uavhengig av hvilken ideologi det radikaliseres mot. Jeg vil også belyse hvordan hat og radikalisering må bekjempes gjennom å utvide ytringsfriheten, ikke det motsatte. Dette hevder jeg basert på erfaring, fordi jeg selv gikk gjennom en radikaliseringsprosess, og har arbeidserfaring der anvendelse av ytringsfrihet bidro til å forebygge radikalisering.

Hvorfor skjer radikalisering?

Radikalisering er en naturlig del av det å være et menneske; våre innebygde mekanismer som fornuft og samvittighet vekker tanker og følelser når vi føler at noe er galt med status quo. Radikaliseringen kan være sterk når det oppleves urettferdighet, og enda sterkere når en føler et behov for å ta saker i egne hender, særlig når en opplever at ingen gjør nok for å få en slutt på urettferdigheten.

Ghetto-miljøers økonomiske utfordring

Min radikaliseringsprosess var en kombinasjon av både en identitetsfrustrasjon og en opplevelse av urettferdighet. Identitetsproblemet opphørte med tilegning av kunnskap; det økonomiske aspektet var det mest utfordrende. Undertegnede vokste opp deler av ungdomstiden i et ghetto-miljø på Oslos østkant. De fleste innvandrerfamilier tilhører den ordinære arbeiderklassen, og det er en generell oppfatning i slike miljøer at det er vanskelig å lykkes økonomisk i Norge.

Det er ikke så enkelt som de fleste har det til ved at «det er bare trenger å oppsøke NAV». Min erfaring med- og observering av bekjente i miljøet med NAV, er at NAV er mest interessert i å finne en grunn til å ikke hjelpe de trengende. Mangelen på en inntektskilde henger ikke bare sammen med dårlig velstand; det fortærer individets selvtillit, psykiske helse og ødelegger muligheter til et fritt liv, da en alltid må ta hensyn til hvorvidt praktisering av individuelle friheter, slik som tros- og ytringsfrihet, vil få økonomiske konsekvenser.

Religiøs idealisme kombinert med økonomiske utfordringer

Når en opplever svikt fra systemet, er det svært kort vei til desperate utveier, slik som rusmisbruk, svart jobb, organisert kriminalitet og radikalisering. Den religiøse faktoren kan fungere som et supplement til den økonomiske.

Når radikaliseringsprosessen skjer i sammenheng med at en har en overbevisning om en større sannhet i livet, er det nærmest automatisk at man danner forestillinger om hvordan stat og samfunn skal styres i takt med dette idealet; idealet fungerer som en perfekt løsning på urettferdigheten man opplever. Islam skiller seg fra andre religioner i dette, fordi den er svært utopisk. Mitt brudd med islamismen skyldtes i hovedsak anvendelse av kildekritikk.

Ungdommen trenger arbeidsplasser, ikke for mye fritid

Ungdommen er full av energi og potensial; uten veiledning kan dette få skadelige konsekvenser. Folkevalgte må sørge for å gi ungdommen arbeid. Offentlige midler skal forvaltes til å skape arbeidsplasser, hjelpe de trengende og skape maksimal velstand for flest mulig.

Jeg savner at bekymrede for radikalisering av ungdom, ser problemet med statsstøtte til trossamfunn som sympatiserer med terrororganisasjoner og diktaturregimer. Det er ikke konstruktivt at offentlige midler går til trossamfunn. Man tjener Gud ved å tjene menneskeheten, ikke ved å bygge moskeer og templer. På nasjonalt nivå er det mange nordmenn som ikke har en inntektskilde og ikke eier sitt hjem, og på globalt nivå lider milliarder av mennesker enda verre.

Hat forebygges gjennom å utvide ytringsfriheten

I kjølvannet av den nylige Islam Net-saken, har Fremskrittspartiets Jon Helgheim, som et tiltak mot radikalisering, foreslått innreiseforbud for hatpredikanter. Hva som er å anse som hatefulle ytringer, vil være mer eller mindre basert på subjektive vurderinger. Ulike aktører beskylder stadig hverandre for hat og ønsker hverandre tiet. Undertegnede har blitt beskyldt for hat, til tross for at jeg aldri har oppfordret til vold eller hat mot annerledestroende.

Hat har rot i en oppfatning om at hatobjektet er en trussel. Dette kan skyldes mangel på tilstrekkelig informasjon om objektet. Ved å hindre at bestemte ytringer når frem til offentligheten, risikerer vi at hatet vedvarer. Ved å tillate at ytringene kommer ut i en fri diskurs, der meninger forkynnes og kritiseres, samtidig som partene respekterer hverandre som medmennesker, er det større sjanse for at hatet opphører.

Vesten skiller seg fra, blant andre, den islamske verden ved at det er gjort rede for fri meningsbryting samtidig som samfunn forblir stabile. Fra en tidligere arbeidsplass i England, Fadak TV, har jeg erfaring med hvordan anvendelse av ytringsfrihet var hovedfaktoren som bidro til noe økt aksept for utvekslinger mellom uenige aktører i den islamske verden. Dette var til tross for at startfasen var preget av daglige rutiner med drapstrusler og hatmeldinger, og i 2010 mottok vi en bombetrussel.

I et liberalt demokrati bør det være like lite statlig innskrenking av ytringsfrihet ved religiøs misjonering som ved blasfemi. Samtidig bør det organiseres frie diskusjoner om kontroversielle emner. Man bidrar langsiktig til sameksistens gjennom å utvide ytringsfriheten, ikke det motsatte.

Opprinnelig publisert 31.03.2021 på Resett.