Kan tro flytte fjell? Om ett klosterfellesskap på vestlandet.

Midt i påsken ble filmen "Tro kan flytte fjell" vist på NRK. Den presenteres slik: "Gresk ortodokse nonner dukker opp i den lille bygda Valldal for å bygge et majestetisk kloster. Ordføreren er begeistret, men bygdefolket er splittet."

Det er liten tvil om at Silje Evensmo-Jacobsen og staben har laget en varm film som holder et høyt faglig nivå. I 4 år fulgte hun denne bevegelsen i jordbærbygda Valldal via Romania og Hellas og tilbake. Resultatet er 1 time og 20 minutters bra film.

Gjennom kameraet, som våre forlengede øyne, kommer vi tett på nonnene og deres liv. Samtidig som vi blir bedre kjent med dem vokser det frem en uro, som utvikler seg til en opplevelse av at her er det noe som ikke stemmer. Det reises mange spørsmål i kjølvannet av filmen - og filmen bør sees mer enn én gang for å få med seg nyanser og en tilnærming til hva som egentlig skjer i en verden som er lukket for de fleste av oss.

På sosiale medier har spørsmålene vært mange: «Hvem er denne mystiske åndelige faderen Dionysios?» «Han bare dukker opp på en dårlig filmsnutt.» «Han viser seg aldri i de fire årene det jobbes med filmen» «Nonnene har store foto av ham på veggen i soverommet som de til og med kysser!» « Hvordan i all verden finansierer de seg?» «Filmteamet har reist med en diger delegasjon både til Romania og Hellas og det må ha kostet penger, mye penger!» « Nonnene har bil, villa og strøm, men de tigger mat fra nærbutikken!» «De er oppegående friske mennesker som burde bidra til lokalsamfunnet, ikke bruke opp en liten kommunes sparebøsse.» «Har de betalt skatt i Norge?»

Mange av spørsmålene blir ekstra vanskelige for en som er medlem av den ortodokse kirke å skulle svare på, siden en samtidig observerer kirkelige praksiser som er totalt ugjenkjennelige, men som ikke kommer like tydelig fram.

Tilhengere av bevegelsen mottas ved å døpes. Dette skjer i samtlige av bevegelsens 30 enheter i Europa og i USA dermed også i de to fellesskapene hos   enheten  i Valldal og enheten i Selje.

Her starter den kirkelige uorden: Dåpen i DNK og andre trossamfunn som bekjenner seg til den Nikænske trosbekjennelsen  skjer  «I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds Navn». Denne dåpen er fullt ut gyldig i Den ortodokse kirke. Praksisen bevegelsen har med å gjendøpe bryter med avtaler mellom Den ortodokse kirke og andre overenskomster i Kirkenes Verdensråd og lignende.

Det å gå over til å bli ortodoks, vil i de fleste tilfeller skje etter en lengre tid med trosopplæring og etter modenhet. Noen ganger kan denne perioden vare opp til to år før opptagelsen skjer. Å avlegge klosterløftene krever ennå mer tid, for ikke å si år før det foreligger en frivillig enighet om å starte det første lille prøvetrinnet inn i klosterverdenen. Slik er det i alle verdens normale klostre uavhengig av trossamfunn.

Bevegelsen presenterer seg som "gresk ortodokse" uten å være det. Den gresk-ortodokse kirke i Hellas har som statskirke ikke lov til å ha noe kloster utenfor sine grenser. Imidlertid kunne den Greske Patriarken med hovedsete i det historiske Bysants kunne ha løst dette ved at de kom inn under «Det greske metropolitdømme for Skandinavia».

Patriark Bartholomeus lukket den døra ettertrykkelig i 2002 når han var i Oslo. Svaret var kort og klart: "Nei!" uten videre forklaring.

Den ortodokse kirke har en kirkepolitisk flat struktur. Den er én kirke som består av en rekke helt selvstendige delkirker som for eksempel «Den gresk-ortodokse kirke», og «Den russisk-ortodokse kirke» - som de to mest kjente størrelsene. Et ortodoks kloster kan enten legges rett inn under toppledelsen i delkirken, eller skal være underlagt stedets lokale biskop.

Fellesskapet klarte på en eller annen mystisk måte å komme inn under «Den georgisk-ortodokse kirke». Dette er en kirke med verdens snilleste patriark, men den Georgiske kirke har  aldri hatt noen virksomhet i Norge.

I August 2015 oppsto en pinlig affære: Grunnsteinsnedleggelsen av klosteret på Syltefjellet. Det skulle skje med over 100 inviterte gjester. Også NRK og et stort pressekorps ventet. Men på Gardermoen dukket ingen patriark eller representant for den Georgiske kirke opp. Sjokket kom et halvt år senere. I februar 2016 fristilte Den georgiske kirke virksomhetene i Norge på grunn av «kirkelig uorden».

Så tok fellesskapet kontakt med den Rumenske biskopen i Sverige. Men han fikk stoppordre rett fra sin egen Patriark, noe som er høyst uvanlig. Og hvor ble det av den rumenske trekirken som skulle komme?

Når det ikke gikk - så prøvde de seg på det serbiske patriarkat hvor de etter å ha fått napp var fortere ut enn de kom inn.

Til slutt i 2019 prøvde de seg på en underavdelig av «Den russisk-ortodokse kirke» noe som ble stoppet i løpet av et par dager med et ennå kortere «Njet» fra Moskva.

Etter 30 års forsøk og uorden så stiller spørsmålet seg:  Burde ikke prosjektet vært skrinlagt for lengst? Er det ikke slik at noen ganger sier Gud nei?

Det er flere parter som lider her, og det er for dem jeg med sorg skriver dette. Det er lokalbefolkninga, det er de vanlige ortodokse, det er de som er innenfor denne bevegelsen, men mest av alt, som hun vi hørte i filmen og som representerte den  virkelig lidende gruppen: Avhopperne.

Det er full religionsfrihet i Norge, hvem som helst kan og skal få danne monastiske enheter, Men det betinger i det minste tre ting: At det tåler dagslys, at det seiler under rent flagg og er det som det utgir seg for å være.