KIRKEN BØR MARKERE ONSDAGEN FRAMFOR SKJÆRTORSDAG

KIRKEN BØR MARKERE ONSDAGEN FRAMFOR SKJÆRTORSDAG (og følgelig. Skjærtorsdag framfor Langfredag).

I boka The Jesus Dynasty, The Hidden History of Jesus, His Royal Family and the Birth of Christianity (2006) argumenterer Tabor for at de tre første evangeliene i Det nye testamentet tar feil når de oppfatter Jesu siste måltid som et påskemåltid i år 30 og plasserer det på torsdagen. Evangeliene er avhengige av Paulus, men Paulus er ujødisk og uetterrettelig når det gjelder innstiftelsen av eukaristien eller Messen/ Nattverden. Johannesevangeliet derimot er mer til å stole på. Og Tabor peker på små nesten 'usynlige' hint - men også på tydelige kilder - i bibelen og andre tekster, som visse Dødehavstekster, for å underbygge sine meninger.

Jfr. en online-versjon av Tabors tekst: https://www.biblicalarchaeology.org/daily/biblical-topics/new-testament/the-last-days-of-jesus-a-final-messianic-meal/

Teksten nedenfor er et utdrag fra nevnte bok i Kindle-format fra Amazon, kap. 12, s. 198-205. Jeg (TT) har oversatt teksten (Palmesøndag 28.3 2021).

*

Et siste kveldsmåltid

….

Seinere kristen tradisjon plasserte Jesu siste måltid med disiplene på torsdag kveld og hans korsfestelse på fredag. Vi vet nå at dette er én dag for seint. Jesu siste måltid fant sted onsdag kveld, og korsfestelsen torsdag, dag 14 i den jødiske måneden Nisan. Selve påskemåltidet ble inntatt torsdag kveld ved solnedgang, da 15. Nisan begynte. Jesus spiste aldri det påskemåltidet. Han hadde dødd kl. 3 torsdag ettermiddag.

Forvirringa oppsto fordi alle evangeliene sier at det hastet å få Jesu kropp ned av korset og begravet før sola gikk ned, da sabbaten var nær. Alle regnet med at referansen til sabbaten betyr fredag, slik at korsfestelsen måtte ha skjedd på en fredag. Men, som jøder vet, er selve påskedagen også en «sabbat» eller hviledag. Så to sabbater kom tett på hverandre, fredag og lørdag. Matteus ser ut til å vite dette når han sier at kvinnen som besøkte Jesu grav, kom dit tidlig søndag morgen «etter sabbatene»; den greske grunnteksten har flertall (Matteus 28,1).

Som det ofte er tilfellet, har Johannesevangeliet bevart en mer nøyaktig kronologi med hensyn til det som skjedde. Johannes presiserer at onsdags-kveldens «siste måltid» fant sted «før påskefesten». Han noterer også at da Jesu anklagere utleverte ham til å korsfestes torsdag morgen, ville de ikke gå inn på Pilatus' gårdsplass fordi de da ville bli ureine og ikke være i stand til å spise påskemåltidet den kvelden (Johannes 18,28). Johannes vet at jødene ville spise det tradisjonelle påskemåltidet, eller Seder-måltidet, torsdag kveld.

Når man leser (evangeliene) Markus, Matteus og Lukas kan man få inntrykk av at det «siste måltidet» var påskemåltidet. Noen har sågar argumentert for at Jesus kan ha (flyttet og) spist påskemåltidet en dag tidligere, da han på forhånd visste at han ville være død (kvelden etter). Men sannheten er at Jesus ikke spiste noe påskemåltid i år 30. Da påskemåltidet begynte ved solnedgang torsdag, var Jesus død. I all hast hadde han blitt lagt i en grav til etter festen, da en ordentlig begravelse lot seg arrangere.

Det er noen hint utenfor Johannesevangeliet som stadfester dette. Hos Lukas for eksempel forteller Jesus sine følgesvenner: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. Men jeg kommer ikke til å spise det før det er blitt fullendt i Guds rike» (Lukas 22,15-16). En som seinere kopierte manuskriptet føyde til ordet «igjen», så det ble «jeg kommer ikke til å spise det igjen -», siden tradisjonen hadde blitt til at Jesus feiret påske den kvelden og endret feiringen til den kristne eukaristien eller Messen. – En annen indikasjon på at det egentlig ikke er tale om et påskemåltid, er at alle rapporter vi har, sier at Jesus delte «en brødleiv» med sine disipler. Her brukes det greske ordet artos, som er et vanlig brød, ikke usyret flatbrød eller matzot som jødene spiser under påskemåltidet. – Heller ikke Paulus sier uttrykkelig «på påskeaften» når han viser til «det siste måltidet», men: «i den natt da Jesus ble forrådt». 0g han nevner også «brødleiva» (1 Korinterbrev 11,23). Hvis det hadde dreidd seg om et påskemåltid, ville Paulus sikkert ha sagt det, men det gjør han altså ikke.

Så seint som onsdag morgen hadde Jesus enda til hensikt å spise påskemåltidet torsdag kveld. Da han sendte sine to disipler inn i byen, ba han dem (åpenbart) om å sette i gang med påskeforberedelsene. Fiendene hans hadde bestemt seg for å arrestere ham før (og ikke under) festen, «for ellers kunne det oppstå tumulter blant folket» (Markus 14,2). Og hvis det skjedde under festen, ville Jesus mest sannsynlig vært «safe» hele den neste uka, siden påskefeiringa også omfattet de syv dagene som den følgende Usyrede brøds høytid varte.

Påska er den mest familieorienterte høytida i jødisk tradisjon. Som overhode for sin husstand ville Jesus ha kommet sammen med sin mor, sine søstre, kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea, kan hende noen av hans støttespillere i Jerusalem og hans råd av 12. Det er usannsynlig at et jødisk familieoverhode ville spise påskemåltidet sammen med sine 12 mannlige disipler adskilt fra sin familie. Men dette var ikke et påskemåltid. Noe hadde gått skrekkelig galt, slik at alle Jesu planer for påska ble endret.

Jesus hadde planlagt et særskilt måltid onsdag kveld sammen med sitt råd av 12 i «det øvre rommet» i gjestehuset i Nedrebyen. De siste dagenes hendelser hadde frambrakt en krise, og Jesus visste at en konfrontasjon med autoritetene ikke var til å unngå. Han regnet med at han i løpet av de kommende dagene ville bli arrestert, utlevert til romerne og muligens bli korsfestet. Han hadde selv bevisst valgt tid og sted – påske i Jerusalem – for å konfrontere makta. Det var mye av privat natur å diskutere med de han var mest avhengig av i de neste kritiske dagene. Han hadde sterk tro på at, hvis han og hans følge var sterke og offervillige og la sin skjebne i Guds hånd, ville Guds rike manifestere seg. Selv hadde Jesus villig oppfylt to av Sakarjas profetier – ri inn i byen som konge på en fole og symbolsk fjerne kremmerne fra Guds hus.

På et tidspunkt den dagen hadde Jesus fått vite at Judas Iskariot, en av hans betrodde 12, hadde gjort en avtale med fiendene om å få Jesus arrestert mens han var aleine, unna folkemengden. Hvordan Jesus visste om plottet fortelles ikke, men i løpet av måltidet sa han åpent: «En av dere som spiser med meg, skal forråde meg» (Markus 14,18). Hans skjebne så ut til å følge en skriftlig plan. Hadde ikke David skrevet i Salmene: «Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste mitt brød, har løftet hælen mot meg» (Salme 41,10). – Historien har en merkelig tendens til å gjenta seg. Over 100 år tidligere hadde lederen av dødehavsmenigheten, Rettferdighetens lærer, sitert det samme salmeverset da en av hans indre krets hadde forrådt ham. (Takkehymnene 9,23.)

Da Judas Iskariot forsto at den videre planen for kvelden innebar en bønnesamling i Getsemanehagen etter måltidet, forlot han brått gruppa. Nettopp dette planlagte, rolige stedet ved foten av Oljeberget, like over Kedrondalen fra Gamlebyen, ga mulighet for å levere det han hadde lovet. - Noen har forsøkt å tolke Judas’ motiver i positivt lys. Kanskje han helt oppriktig ønsket at Jesus skulle utrope seg til Konge og ta makta, idet han tenkte at trusselen om arrestert kunne tvinge ham til det. Men vi vet simpelthen ikke hva som falt ham inn. Evangeliene har nok med å kalle ham «forræderen», og hans navn er sjelden nevnt uten denne tilføyelsen.

Ironisk nok kommer vår tidligere gjengitte historie om det siste måltidet onsdag kveld ikke fra våre evangelier men fra Paulus. I et brev fra ham til tilhengerne sine i den greske byen Korint, skrevet ca. 54 e.Kr, gir Paulus videre en tradisjon som han sier han hadde «mottatt» fra Jesus: «I den natt han ble forrådt, tok Jesus en brødleiv, og da han hadde takket, delte han den og sa: Dette er min kropp som er for dere. Gjør dette til minne om meg. På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg» (1 Korinterbrev 11,23-25).

Disse ordene, som kristne er kjent med fra eukaristien eller Messen, er gjengitt med små varianter i Markus, Matteus og Lukas. De representerer sammendraget av den kristne tro, selve søylen i det kristne evangeliet: hele menneskeheten er frelst fra synd gjennom ofringen av Jesu kropp og blod. Men hvor historisk sannsynlig er det at denne tradisjonen, basert på det Paulus sa at han hadde «mottatt» fra Jesus, virkelig representerer hva Jesus sa under sitt siste måltid? Ikke overraskende er det her noen åpenbare problemer å undersøke nøyere.

Under ethvert jødisk måltid brytes det brød, deles det vin og det uttales velsignelser, men ideen om å spise menneskekjøtt og -blod, om enn symbolsk, er fullstendig fremmed for jødedommen. Toraen forbyr uttrykkelig ikke bare israelitter men alle å fortære blod. Noah og hans ætt, som representanter for hele menneskeheten, var de første som fikk forbud mot å spise blod (1 Mosebok 9,4). Moses advarte på Guds vegne: «Hver israelitt eller innflytter som spiser blod, vil jeg vende meg mot og støte ut av folket» (3 Mosebok 17,10). Jakob, Jesu bror, nevner dette seinere som et nødvendig krav overfor ikke-jøder, om de vil slutte seg til Nasareer-menigheten; de må ikke spise blod (Apostelgjerningene 15,20). Disse restriksjonene gjelder blod fra dyr; å spise kjøtt og blod fra mennesker var det ikke en gang tenkt på. Denne generelle følsomheten overfor selve ideen om å drikke blod utelukker at Jesus i det hele tatt kan ha tenkt seg å bruke et sånt symbol.

Som diskutert tidligere, beskrev esseerne i Qumran-menigheten ved Dødehavet i en av sine skriftruller en framtidig «messiansk bankett»: en preste-Messias og en david-Messias sitter sammen med menigheten og velsigner deres hellige måltid. Det består av brød og vin som deles med de troende som en feiring av Guds rike. De ville med sikkerhet ha blitt opprørt over en symbolisme som antydet at brødet var menneskekjøtt og vinen var blod. (Messiasregelen, 1QSa, 2,11-25.) En sånn idé kunne simpelthen ikke ha komme fra Jesus som jøde.

Så, hvor kommer dette språket opprinnelig fra? Hvis det først dukket opp hos Paulus, og Paulus i virkeligheten ikke fikk det fra Jesus, hvor finner vi da kilden til det? De nærmeste parallellene er visse gresk-romerske, magiske riter. Vi har en gresk papyrus som gjengir et kjærlighets-formular der en mann uttaler visse besvergelser over et beger vin som representerer blodet til den egyptiske guden Osiris, som Osiris hadde gitt til sin partner Isis for at hun skulle tenne på ham. Når hans elskling drikker vinen, forenes hun symbolsk med ham ved å drikke hans blod. I en annen tekst blir vinen til Osiris’ «kjøtt». Den symbolske spisingen av «kjøtt» og drikkingen av «blod» var i gresk-romersk kultur en magisk rite som forente likesinnede.

Vi bør ta i betraktning det at Paulus vokste opp i en gresk-romersk kultur i byen Tarsus i Lille-Asia, utenfor Israel. Han møtte og snakket aldri med Jesus. Kontakten med Jesus som han påberoper seg, er bygd på visjoner, ikke på møte med et virkelig menneske av kjøtt og blod som vandret på jorda. Da «de 12» møttes for å erstatte Judas, etter at Jesus hadde blitt drept, insisterte de på at for å bli medlem av gruppa måtte man ha fulgt Jesus fra hans tid sammen med Døperen Johannes til og med korsfestelsen (Apostelgjerningene 1,21-22). Det å oppleve visjoner og høre stemmer ble ikke akseptert som gyldige kvalifikasjoner for en apostel.

Enda mer tungtveiende er det at Johannesevangeliet, som jo gjengir hva som hendte under den siste onsdagens kveldsmåltid, ikke forteller noe som helst om at Jesus innstiftet en ny seremoni, eukaristi, og hva han eventuelt sa ved den anledningen. Hvis Jesus faktisk hadde innført praksisen med å spise brød som sin kropp og drikke vin som sitt blod under dette «siste måltidet», hvordan er det da mulig at Johannes kunne unnlate å ta det med? Det Johannes skriver, er at Jesus satte seg til et helt ordinært jødisk måltid. Men etter måltidet reiste han seg, tok et fat med vann og et klesstykke og begynte å vaske disiplenes føtter som eksempel på hvordan en lærer og mester skulle opptre som tjener, også overfor sine disipler. Så begynte Jesus å snakke om hvordan han skulle bli forrådt, og Johannes forteller at Judas plutselig forlot måltidet.

Markusevangeliet står Paulus svært nær når det gjelder teologiske ideer. Det virker sannsynlig at Markus, som skriver et tiår etter Paulus’ historie om det siste måltidet, legger til i sitt evangelium denne «spis min kropp»-og-«drikk mitt blod»-tradisjonen, under påvirkning av det Paulus hevdet å ha mottatt (i en beskjed fra himmelen). Både Matteus og Lukas baserer sine fortellinger fullstendig på Markus; Lukas er for øvrig en uforbeholden forsvarer av Paulus. Alt ser ut til å gå tilbake til Paulus. – Som vi skal se, er det ingenting som tyder på at de opprinnelige Jesus-tilhengerne, ledet av Jesu bror Jakob, med hovedkvarter i Jerusalem, noen gang praktiserte en slik rite. Lik enhver jøde innviet de vin og brød som innhold i et hellig måltid. Og vi kan anta at de husket tilbake til sitt siste måltid med Jesus, den «kvelden da han ble forrådt».

Hva vi virkelig trenger for å løse denne saken, er en eller annen uavhengig kilde – kristen men uavhengig av Paulus – som kan kaste lys over Jesus-tilhengernes opprinnelige praksis. Og lykkeligvis dukket det i 1873 opp en slik tekst i et bibliotek i Konstantinopel (Istanbul). Teksten kalles Didache og dateres til tidlig 2. årh. Den hadde vært nevnt av tidlige kristne forfattere men var forsvunnet inntil en gresk prest, Fader Bryennios, helt tilfeldig oppdaget den i et arkiv med gamle manuskripter. Den greske tittelen Didache betyr «lære», og den fullstendige tittelen er «De 12 apostlenes lære». Den er en slags tidlig kristen veiledning, muligens skrevet for dåpskandidater. Riktignok har dens etiske instruksjoner og formaninger gått tapt, likeså avsnitt om dåpen og eukaristien, det hellige måltidet med brød og vin, men her finnes en overraskelse, nemlig følgende velsignelse av vin og brød:

Når det gjelder eukaristien skal dere takke ved det første begeret slik: «Vi takker deg vår Far for ditt hellige vintre av David, ditt barn som du gjorde oss kjent med gjennom ditt barn Jesus. Ære være deg til evig tid». Og når det gjelder brødet: «Vi takker deg vår Far for livet og kunnskapen du ga oss del i gjennom ditt barn Jesus. Ære være deg til evig tid.»

Legg merke til at det her ikke nevnes noe om vin som representerer blod eller om brød som representerer kjøtt, og likevel dokumenteres det tidlig kristen eukaristi. Denne teksten minner oss sterkt om beskrivelsen av det messianske måltidet i Dødehavstekstene. Vi har her en messiansk feiring av Jesus som den davidiske Messias og livet og kunnskapen som han har gitt menigheten. – Det er tydelig at denne menigheten av Jesus-tilhengere ikke visste noe om seremonien slik Paulus anbefalte den. Hvis Paulus’ praksis virkelig hadde kommet fra Jesus, ville denne nattverdteksten utvilsomt ha gjenspeilet det.

Det er et annet viktig poeng her. I jødisk tradisjon er det begeret med vin som velsignes først, deretter brødet. Altså den samme rekkefølgen som i Didache. Men i Paulus’ historie om «Herrens måltid» lar han Jesus velsigne brødet først, deretter begeret med vin – akkurat det motsatte. Dette kan synes som en uviktig detalj inntil man undersøker Lukas’ gjengivelse av Jesu ord under måltidet. Selv om Lukas hovedsakelig følger tradisjonen fra Paulus, rapporterer han – ulikt Paulus – først vinbegeret, deretter brødet og så igjen et vinbeger! Brødet og det andre vinbegeret tolker han som Jesu «kropp» og «blod». Men om det første vinbegeret – i den orden som følger jødisk tradisjon – sies det ingenting om at det representerer «blod». Jesus uttaler heller: «Jeg sier dere at fra nå av vil jeg ikke drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer (Lukas 22,18). Tradisjonen om et første beger, som finnes bare hos Lukas nå, må være en rest av det som var den originale tradisjonen før Paulus’ versjon ble satt inn. Dette er nå også bekreftet av Didache.

I lys av det som her er sagt, får det siste måltidet historisk mening. Jesus fortalte sine nærmeste følgesvenner, som var samlet i «det øvre rommet», at han ikke ville dele flere kveldsmåltider med dem før Guds rike hadde kommet. Han visste at Judas ville innlede en rekke av hendelser følgende natt som ledet til hans arrest. Jesu håp og bønn var at neste gang de satte seg ned sammen for å spise et tradisjonelt jødisk måltid med velsignelse av vin og brød, hade Guds rike kommet.

Siden Jesus bare var sammen med sitt råd av 12 til et privat kveldsmåltid, var nok Jakob og Jesu tre andre brødre til stede. Dette bekreftes av en tapt tekst kalt Hebreerevangeliet som ble brukt av jøde-kristne som avviste Paulus’ lære og autoritet. Fra Hebreerevangeliet har det overlevd kun noen få sitater hos kristne forfattere, som Hieronymus (biskop og bibeloversetter, d. 420). Et sted forteller han at Jakob Jesu bror, etter å ha drukket fra begeret som Jesus sendte rundt, også sverget at han ikke ville spise og drikke før Guds rike kom. Så her har vi en tekst som bevitner at Jakob deltok under det siste kveldsmåltidet.

….

(Jakob var, utreder Tabor i det videre, mest sannsynlig den «disippelen som Jesus elsket», som Johannesevangeliet kryptisk nevner flere ganger.)