Kristendommen har, ofte med rette, blitt beskyldt for å være både rigid og lovisk i sin seksualmoral. Ja, mer enn som så. Den har også blitt oppfattet som direkte menneskefiendtlig. Derfor har da også mange vendt seg bort fra den, nettopp for å få frihet til å gjøre hva de lyster.

Michel Foucault, som er en av vår tids fremste kulturanalytikere, har vært opptatt av denne spenningen mellom streng kristen praksis og fri livsutfoldelse. Fordi den seksuelle friheten har påberopt seg forbilder fra den førkristne antikke kulturen, har han rettet søkelyset nettopp mot antikken.

I den posthume utgivelsen av «Kjødets bekjennelser» som kom i norsk oversettelse i høst, analyserer han kirkefedrenes arbeid med disse spørsmålene.

Kristendommens oppgave er som filosofiens, å legge til rette for at menneskelivet kan bli så godt som overhodet mulig.

—  Geir Hellemo

Konflikt mellom lyst og fornuft

Det som han finner, er ganske oppsiktsvekkende. For disse såkalte fedrene våre, de var ikke opptatt av å regulere kjønnslivet i seg selv. Det som derimot sto i sentrum for oppmerksomheten når de utforsket mennesket, det var i stedet lysten, begjæret, libido.

Altså ikke den litt utilgjengelige synden, men det allmennmenneskelige begjæret. Og grunnen til at vellyst og begjær blir så viktige, er at de ikke i seg selv er viljestyrte. Begjæret, enten det retter seg mot velstand, økt makt eller seksuell tilfredsstillelse, blir til i oss enten vi vil det eller ei.

Men det betyr igjen at det kan komme til å ta makten over oss, beherske oss, føre oss dit vi ikke vil. På denne måten kan det oppstå en konflikt mellom lysten og fornuften. Vi kan komme til å bli slaver under oss selv.

Det er et gjennomgående tema i antikkens etiske refleksjon at vi mister herredømmet over oss selv hvis vi ikke foretar oss noe.

[ Fadervår eller Vår Far? – Folk er usikre på hva de skal si ]

Det gode liv

Foucault oppdaget også at arbeidet med disse spørsmålene ikke var noe som kristendommen fant på. I den antikke kulturen var filosofene særlig opptatt av å finne fram til praksiser som var gode for enkeltmenneskene.

De var opptatt av «Omsorgen for seg selv», som er tittelen på en av hans andre bøker. Eller for å si det litt vidløftig, men særdeles meningstungt, de var opptatt av det som Foucault kaller for eksistensens estetikk, altså hvordan alt som rører seg i oss, kan bli brakt i harmonisk samklang.

Mye av det tankegodset som ble utviklet innenfor denne førkristne pagane kulturen, ble overtatt av de kristne. Ikke slavisk, ikke uten justeringer, men likevel med et hovedfokus på akkurat det samme: Kristendommens oppgave er som filosofiens, å legge til rette for at menneskelivet kan bli så godt som overhodet mulig.

En liberal kultur trenger mer enn noe å bli minnet om at vi ikke er så frie som vi liker å tro.

—  Geir Hellemo

Vi ikke er så frie som vi liker å tro

Nå tror jeg ikke det er all verdens vi kan hente ut av de praksisene som antikken var opptatt av. Vi har en ganske annen forståelse av både kjønn og likeverd enn antikkens mennesker. Derfor må vi gjøre dette arbeidet på ny.

Men da må vi først av alt være innforstått med at frihet til å gjøre hva en lyster, ikke er en ekte frihet. Vi må ta inn over oss at vi slett ikke alltid er rasjonelle, fornuftstyrte vesener som gjør det som er til vårt eget beste.

For å komme dit, trengs besinnelse, ikke først og fremst på seksualmoral, men på vår forståelse av oss selv som mennesker. En liberal kultur trenger mer enn noe å bli minnet om at vi ikke er så frie som vi liker å tro. Det er rett og slett menneskefiendtlig å overse de uregjerlige kreftene som finnes i oss.

Trollene i oss selv

Samtidig framstår ikke de praksisene som Foucault omtaler, som spesielt menneskevennlige akkurat. Etter å ha lest om all den kustusen som antikkens mennesker kunne komme til å pålegge seg selv, kan en begynne å lure på om det overhodet er mulig å få de ulike impulsene i oss på skikkelig talefot med hverandre.

Det eneste som er sikkert, er at utfordringene ikke har smuldret bort med årene. Ingen kommer utenom trollene i seg selv.

Det kan bety at vi til syvende og sist ikke blir så veldig forskjellige fra våre forfedre som vi først kan ha trodd. «Kjødets bekjennelser» som nærmest kan forstås som en psykoanalytisk foregripelse, slik Foucault har beskrevet dem, har i det minste fått meg til å reflektere nok en gang over den uløselige gåten:

Hva må jeg gjøre for å ta best mulig vare på meg selv?

[ Anmeldelse: Sylfest Lomheim har laget en banal Jesus ]