Selvmotsigende livssynspolitikk

Det siste året har det pågått en debatt om hvorvidt lokalpolitikere skal få lov til å fjerne den offentlige støtten til tros- og livssynssamfunn. Det er overraskende lesning i Vårt Land, mandag 18.01, at Senterpartiet, så vel som Arbeiderpartiet, har stilt seg positive til dette.

Dersom kommunens verdier til enhver tid skal være malen for befolkningens verdier, kan vi begynne demonteringen av det meste av sivilsamfunnet vårt. For er det slik at kommunen alltid sitter på de korrekte verdiene og den eneste sannheten?

Å forhindre et menings- og verdimangfold, er å forhindre sannhetssøken. Allerede kan man se at kristendom blir sett på med økt skepsis. Undersøkelser som er gjort, peker på at jobbsøkere med kristen bakgrunn har lavere sjanse til å bli innkalt til intervju enn andre grupper. Dette er en vanskelig nok trend å snu. Da hjelper det ikke at det offentlige skal legge strukturelle begrensninger på trossamfunnene, og slik sette presedensen for resten av samfunnet.

Økt skepsis mot kristendommen

For tiden ser Stavanger kommune på muligheten til å stanse støtten til Norsk Luthersk Misjonssamband sitt barne- og ungdomsarbeid. NLM vedtok et forslag, som sa at de som ikke fulgte trossamfunnets verdigrunnlag ikke kunne være med i arbeidet. Skien kommune ville stoppe tilskudd til Ungdom i Oppdrag, men snudde da saken fikk stor oppmerksomhet.

Ikke god politikk for venstresiden

Særlig oppsiktsvekkende er det når Senterpartiet, i sitt verdigrunnlag, ytrer et ønske om «et levende folkestyre, bygget på kristen og nasjonal grunn». Det virker som de har en manglende forståelse av folks tilknytning til tro. I tillegg til de mange farene ved et arbitrært styre, vil nok kommunenes politikk ha liten kraft til å endre personers private tro og organisasjoners teologi. Da må de enten finne andre inntektskilder, eller flytte sin virksomhet.

Å gjøre troende til flyktninger på tvers av kommunegrenser i Norge, er noe som gir en flau smak i munnen. Det burde det også gjøre for partiet som vil tro på hele Norge, men visstnok ønsker at folk skal kunne tro forskjellig rundt om i landet.

Med lavere offentlig støtte, vil de ressurs- og pengesterke forsamlingene være i en særposisjon, som gir de livets rett over de svakerestilte. Det kan nok være en grei løsning, men høres ikke ut som god politikk for venstresiden.