Verdidebatt

Hvorfor får jeg ikke være der for min dødssyke far?

KORONA: I dag fikk vi beskjed om at de nye smittevernreglene gjør at vi kan besøke pappa én gang i uken heretter. Vi vet ikke om han lever så lenge.

– Gjennomsnittlig overlevelse på sykehjem i Norge er to år. Nå har vi stengt for besøk i snart ett år. Hvem gagner det? spør kronikkforfatteren.

Pandemitiltakene rammer dem de skal beskytte. Men de klarer ikke si fra selv.

Jeg har en far som er kun 74 år gammel. Det er ikke gammelt. Men grunnet kronisk sykdom flyttet han til sykehjem i februar i fjor. Tre uker før alt stengte. Han er rullestolbundet, og har ikke stemme, hvilket utelukker kommunikasjon over telefon. Men han er klar mentalt. På tross av diverse sykdom de siste 20 årene, har han holdt et usedvanlig godt humør, og besitter en positivitet man sjelden kommer over.

Den er trygt slått ned av streng isolasjon i tre måneder, og strenge besøksrestriksjoner deretter. Han er blitt deprimert. Pappaen min, som ikke kunne bli deprimert. Som alltid har nektet å ta sorger på forskudd, og som alltid lar de gode tingene i livet veie minst dobbelt så mye som de vonde tingene.

Risiko for akutt forvirring

Rett før jul ble han alvorlig syk med blodforgiftning og lå en uke på intensivavdeling. Det var ikke lov å besøke ham når han var våken. Men vi ble tilkalt når han var døende, og altså bevisstløs. Med langtkommen kronisk sykdom, et knapt år med depresjon i bagasjen og nå akutt livstruende infeksjon, har han svært høy risiko for delir. Delir, altså akutt forvirring hos eldre og syke, øker risiko for død. Vi vet at tilstedeværelse av nærmeste pårørende reduserer risiko for delir. Helsedirektoratet har gjennom hele pandemien sagt at det skal gjøres unntak fra smitteverntiltakene for de med spesielle behov. Er ikke dette «spesielle behov»? Disse unntakene gjennomføres ikke. Hvem har ansvar for det?

Det var ikke lov å besøke ham når han var våken. Men vi ble tilkalt når han var døende, og altså bevisstløs.

—  Mari Falck

Vi vet at de aller fleste av smittetilfellene på sykehjem og omsorgsboliger i Norge har vært fra ansatte på disse institusjonene. Likevel er det første som skjer ved økte smittetall, at man stenger for pårørende. Selv om vi kan gjøre en enorm forskjell for den det gjelder med vår tilstedeværelse og omsorg.

Det ser ikke lyst ut

Gjennomsnittlig overlevelse på sykehjem i Norge er to år. Nå har vi stengt for besøk i snart ett år. Hvem gagner det? Tør noen å spørre dem det gjelder?

Ordet «korona» er blitt et slags frikort for å innføre diverse tiltak. Nå ligger min far på lindrende enhet, og hans tilstand etter infeksjonen er fortsatt uavklart. Er det forbedringspotensiale eller må han defineres som i palliativ fase? Som vanlig; når man prøver å presse fysiologien inn i et flytskjema, havner mange utenfor de definerte boksene. Pappa er våken omtrent annenhver dag, og det ser ikke lyst ut. I dag fikk vi beskjed om at de nye smittevernreglene gjør at vi kan besøke ham én gang i uken heretter. Vi vet ikke om han lever så lenge.

Poengløse smittevernregler

På institusjoner i Norge skiller man nå mellom «palliativ fase» og «terminal fase» når noen skal dø. Med smitteverntiltakene som ble vedtatt på søndag får ikke pårørende besøke sine nærmeste i palliativ fase. Palliativ fase defineres som de siste dagene eller ukene av livet, der vi lindrer, uten å forlenge livet. I «terminal fase» får man besøke. Det vil si de aller siste tre-fire dager, der mange er tilnærmet bevisstløse. Det er poengløst. Det er for sent. Og denne differensieringen har ingenting med smittevern å gjøre.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt