Marte Michelet vs Eivind Berggrav

På side 108 omtales bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn der kirken går til prinsipielt brudd med nazi-myndighetene. Her skriver hun om forslaget fra prestene i Bergen og Stavanger om å ta inn en protest på at Quisling i midten av mars 42 har gjeninnført jødeparagrafen i grunnloven av 1814.Denne forbød jøder adgang til riket. På siden foran har hun omtalt at et innreiseforbud ikke hadde praktisk betydning, men kun var av symbolverdi. Hun overser langt på vei at vinteren 42 står det store verdislaget mellom de norske NS-myndighetene og sivilsamfunnet, med kirken i en ledende rolle med Berggrav i spissen. Det fremmes i februar 42 forslag om oppdragerrollen og skolen skal nazifiseres og kirken angripes. Kirken protesterer kraftig og situasjonen blir uholdbar frem mot påske i april 42. I slutten av februar legger biskopene ned sine embeder og lærerne nekter å melde seg inn i det nazistiske lærersambandet. Den 20. mars blir om lag 1000 lærere arrestert og ved påske sitter de fanget på Jørstadmoen etter å ha blitt terrorisert i en helvetesuke og en høyst usikker fremtid venter.  l påsken leser prestene opp Kirkens Grunn landet rundt, legger ned embedene i protest og blir frikirke fra den ene dag til den andre. I Kirkens Grunn er ikke protesten mot gjeninnføringen av jødeparagrafen tatt med.  Flere kirkeledere blir raskt arrestert etter opplesningen av Kirkens Grunn og Berggrav skal stilles for en folkedomstol der de norske NS myndighetene er innstilt på å få han henrettet, men de tyske myndighetene er redd for at det vil gi han en martyr-rolle og stopper rettsaken. Berggrav interneres i stedet på sin hytte i Asker ut krigen.

Michelet har klare oppfatninger på basis av at Berggrav i 1948 skriver at omtalen av jødeparagrafen ble utelatt fra Kirkens Grunn av taktiske grunner og at jødenes sak var en eksplosiv sak. Hun skriver: «Å forsvare jødene var med andre ord en risiko det ikke var verdt å ta. Ikke fordi kirken ikke fulgte med på opptrappingen, eller ikke forsto jødenes utsatthet, men fordi det var utaktisk. Hvorfor var det slik? Hvorfor anså Berggrav jødeforfølgelsene som ytterst eksplosiv materie? På hvilken måte ville et forsvar for jødene forkludre de rene linjer?  Svaret er ganske enkelt at jødene var en uglesett og upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske, rent ut fiendtlige til. Og disse holdningene strakte seg langt inn i den organiserte motstandsbevegelsen. Dette er det svært vanskelig for oss å forstå i dag, at det gikk an å være mot nazismen og samtidig ha anti-jødiske holdninger»

Det nazistiske jødehatet var åpenbart i dagspressen og rase-ideologisk forankret. Å utfordre det kunne risikert at de tyske og norske nazistene gjorde felles sak i kampen kirken sto i. De norske NS myndighetene ville ta oppgjøret med kirken nå, mens tyskerne ville vente til krigens slutt, når de hadde vunnet. Innspillet fra Vestlandsprestene ble avveid i en konkret situasjon av Berggrav og av medforfatterne av Kirkens Grunn i Kristent Samråd. Glem heller ikke at jødeforfølgelsene enda ikke er startet i stor stil– aksjonene kommer et halvt år etterpå. Michelets svar om at anti-jødiske holdninger var årsaken til manglende protest er ikke holdbar og overser helhetsbildet i en gitt høy-kritisk situasjon. Michelet skriver at Kirkens Grunn var formulert i et «knotete og høykirkelig språk». Tilhørerne i de fullsatte kirkebenkene den gang tok poengene og hørte dette som kirkens brudd med nazi-ideologien i et teologisk formspråk og som et  bekjennelsesskrift. Kirkens tydelige støtte til jødene kom i eget brev: Protest mot jødeforfølgelsen til Quisling 10. nov 42.

På side 95 skriver Michelet om da Kirke- og undervisningsdepartementet i skriv av 13 juni 1941 til biskop Berggrav bad om biskopenes uttalelse til et forslag om å forby norske statsborgere å inngå ekteskap med personer av samisk eller jødisk avstamning i inntil tredje generasjon. Michelet skriver «Det kan ikke være maktpåliggende for kirken å stanse et slikt forbud, for svaret fra biskopene kom først tre måneder senere, i september 1941. Svaret var på den annen side svært tydelig». Michelet antyder en likegyldig holdning som lar brevet vente i tre måneder før det svares ut. Svarbrevet er datert 9. sept og er svar på «Departementets skriv senest 18.august» dvs kun 21 dager etter! Berggrav fører brevet i pennen på vegne av biskopene og sier at dette er «åpenbart i strid med den kristne kirkes grunnsyn».  Videre tydeliggjør Berggrav at «Det samme menneskeverd tilkommer mennesker av alle raser». Ville en med anti-jødiske holdninger skrevet noe slikt?

Det kirken skrev om jødene på egne premisser, som i høringen om ekteskapslov i 1941 og protestbrevet mot jødeforfølgelsene 10.nov 42 med budskapet: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spres i vårt land» er kjernen i forståelsen av kirken og jødene. Her er kirkens og Berggravs holdning til jødene glassklar og ikke til å misforstå. Det er denne grunnposisjon deres handlinger må ses i lys av, også i dag når vi debatterer denne vanskelige tiden.