Radikalisme og kristen­dom på ny

I Vårt Land 20/11 skrev undertegnede om en sosial og økonomisk radikal impuls i Kristelig Folke­parti som særlig var sterk i den tidlige etterkrigstida, og som nok danner en del av bakgrunnen for dannelsen av Sentrum i dag.

I VL 9/12 tar fire kristne medlemmer av Rød Ungdom også utgangspunkt i Sentrum og i KrFs stup på meningsmålingene. De argumenterer sterkt for at kristne bør stemme på Rødt. De viser til hvor stor vekt Bibelen legger på bekjempelse av fattigdom og på å vinne frihet for undertrykte. Hverken KrF eller andre partier som støtter kapitalismen gjør det som trengs for å bekjempe fattigdom og undertrykking, skriver de; snarere tvert imot. Også Sentrum vil nok ende opp med å «sette profitt foran mennesker i nød», siden det ikke vil forkaste kapitalismen. For å bekjempe fattigdom og undertrykkelse i tråd med Bibelens budskap, er antikapitalistisk sosialisme «den ene og riktige vei», og Rødt det eneste norske partiet som for tiden fremmer den.

«Marx i den ene hånden, Bibelen i den andre»

Dette utspillet minner faktisk sterkt om noe annet som skjedde i de første etterkrigsårene. Norges Kommunistiske Parti (NKP), datidens klareste antikapitalistiske parti, hadde lagt godt merke til radikaliseringen av kristenfolket under okkupasjonen – nettopp den som så uventet gjorde KrF til et betydelig og landsdekkende parti i 1945. Under ledelse av Peder Furubotn slo NKP derfor inn på en politisk linje hvor det etter beste evne forsøkte å legge fortidens krasse religionsfiendtlighet bak seg. Den hadde ingen sjanse i Norge. «Vi skal erobre makten i Norge med Karl Marx i den ene hånden og Bibelen i den andre», sa Furubotn.

Å framstille kommunismen som egentlig religionsvennlig var umulig, men da gjaldt det i stedet å peke på det kommunisme og kristen­dom hadde til felles, og at det var en misforståelse at de ikke kunne samarbeide. Kommunister og kristne burde stå sammen i kampen for frihet mot vold og undertrykkelse.

[ Kjell Magne Bondevik: Finnes det en vei videre for Ap og KrF? ]

Målbevisst frieri

NKPs målbevisste frieri overfor kristenfolket tok mange former. I 1946 fikk Furubotn gitt ut på partiforlaget en bok av feministen og kristensosialisten Johanne Reutz. Den argumenterte for at det var både mulig og ønskelig å forene kommunisme og kristen­dom til en ny, framtidsrettet lære. «Arbeidernes klassesolidaritet er ikke nok», skrev Reutz. «Den må utvides til kristen­dommens nestekjærlighet som omfatter alle klasser. Da først kan det klasseløse samfunn gjennomføres.» Selvsagt måtte samtidig kapitalismen fjernes.

Et annet framstøt var en møteserie rettet mot kristenfolket, organisert av et eget religionsutvalg i partiet. Møtene startet man med på Sørlandet og i Oslo-området i 1947, med kristne talere som stod både i og utenfor partiet, bl.a. et par av statskirkens prester. «Mange ærlige og politisk arbeidsvillige kristne» hadde «fått sine innbilte stengsler mellom dem og oss revet ned», het det i en av rapportene herfra.

Hvorfor gikk det ikke?

Som vi vet, kom det aldri til noen varig forsoning mellom NKP og kristenfolket. Én viktig årsak er at kommunismen kom i vanry på grunn av Sovjet-støttede kupp i flere østeuropeiske land mot slutten av 1940-tallet, og fordi det kommunistiske Kina utestengte kristne misjonærer. En annen er at Furubotns kurtise av de kristne møtte sterke motkrefter innen NKP, folk som av ideologiske grunner ikke ville lefle med religionen, men heller bekjempe den aktivt. Den kristenvennlige linja fikk en brå slutt i 1949–1950, da Furubotn-fløyen i partiet ble ekskludert av en fløy som hevdet å være mer ren i læren. Partifeller som kunne mistenkes for å ha religiøse tilbøyeligheter gikk med i dragsuget. For eksempel ble en av medarbeiderne i partiforlaget Ny Dag bokstavelig talt kastet på dør utelukkende fordi faren hans hadde vært misjonsprest.

Ut fra den religions­fiendtlige fortiden partiet hadde, måtte det erklære tydelig at det ville beskytte kristen moral for at kristenfolket skulle få tillit. En slik erklæring ville NKP ikke gi.

—  Nils Ivar Agøy

Den aller viktigste grunnen til at forsoningen og samarbeidet uteble, er trolig likevel en annen. Allerede de kristne sympatisørene Furubotn hadde rådført seg med i 1944–1945 hadde påpekt en alvorlig svakhet: NKP hadde ikke noen positiv formulering om kristen­dommen i sitt program. Det hadde programfestet «religions- og samvittighetsfrihet», men dette var simpelthen ikke tilstrekkelig, erklærte kritikerne, bl.a. fordi «religionsfrihet» i praksis kunne «dekke over religionsforfølgelse i mange fordekte former». Ut fra den religions­fiendtlige fortiden partiet hadde, måtte det nå erklære tydelig at det ville beskytte religion og kristen moral for at kristenfolket skulle kunne få tillit til det. En slik erklæring ville NKP ikke gi.

Rødt er ikke NKP, men…

Rødt er selvsagt et helt annet parti enn det fortsatt eksisterende NKP, og bør like selvsagt ikke regnes som dets arvtaker. Den konsekvente antikapitalismen er likevel felles, samt altså påstanden om derfor å være en naturlig alliansepartner for kristne som vil nedkjempe fattigdom og undertrykkelse. Hvis vi ser på Rødts program, finner vi også der en formulering om å ville hevde religionsfrihet, men ingen positiv formulering av det slaget de kristne på 1940-tallet ønsket fra NKP. Derimot finnes en uttrykt tro på at livs­syns­nøytralitet er både mulig og – i skole og stat – ønskelig.

Er «realpolitikk», som både innsenderne fra Rød Ungdom og 1940-tallets NKPere ba om å bli bedømt på, tilstrekkelig? Bare stemmetallene vil vise om overbevisningen om at man har felles fiender er sterk nok til å trumfe savnet av eksplisitt støtte til det livssynet de kristne bekjenner seg til.

[ Tomm Kristiansen: «KrF har mistet sin autoritet som «kristelig» parti» ]