EN TAKK TIL POETEN OG FORFATTEREN HELGE TORVUND. NATURENS EGET SPRÅK

På sin offisielle Facebook-side har i dag forfatteren Helge Torvund lagt ut en besnærende lyrisk tekst.
Teksten er preget av et personlig engasjement, men omhandler tillike også sentrale og allmenne eksistensielle spørsmål om oss og klodens helsetilstand.

Her følger Torvunds dikt:

MORGONBOKA BLAR I MEG

Pusten er nesten det same som musikken
når Takeo Izumi handsamar den delen av naturen
som er skoren ut av eit bambuskratt
og forma til ei shakuhachi-fløyte.
Eg lyttar om igjen til musikkstykket "Hengjande lauv".

Det er bekmørkt ute, desember og dystre tider.
Om alt går etter planen vil eg få sjå
Guds andlet i jula.

Eg har lese to mørke bøker.
Ei om smerte og ei om økosorg.
Eg skriv om dei begge i Bokmagasinet
til Klassekampen i dag
under tittelen: "Vondt i kloden".

Realiteten sitt trøkk er enormt.
Av og til er eg heilt sårbart aleine
med eit alfabet og eit glas i mørkret.

Eg vender meg igjen til musikken
og lyttar nå til Terje Gewelt
og hans "Ups and Downs".
Det gjev meg ei underleg form for trøyst,
som om det å ha det slik
eg har det
er lov.

Etter å ha skildra så godt eg makta
dei to bøkene, avsluttar eg
med å sitera den danske bioetikaren og teologen
Mickey Gjerris si bok
«Upraktisk håndbog i lysegrønt håb»

der han hevdar at vegen vidare må innebera
at ein erstattar våre destruktive, grådige
og arrogante haldningar til naturen,
med det han kallar naturforundring :

«der hvor vi ikke fortæller naturen
hvad den skal være, men giver os tid til at høre,
hvad den har at fortælle.
Der hvor vi lader værensunderet
trænge igennem selvfølgelighedens parader
og ser, hvor små og udsatte vi er –
og hvor fantastisk det er at vi er her.»

Eg lener meg til eit tre, til ein mektig skulptur av tid.
Alt me menneske har skapt for å trøysta
og alt naturen heile tida skapar og omskapar
for at liv skal finnast.

***

Det bokstavlig talt livsviktige tema som Torvunds dikt fokuserer på om oss og vår sårbare klode, mener jeg har vært en rød tråd gjennom store deler av hans forfatterskap over mange tiår.

På tampen av året ønsker jeg derfor å rette en stor takk til poeten og forfatteren Helge Torvund for hans utrettelige engasjement og evne til å la naturen få tale i sitt eget språk.

Til lyden av bambusføyten som Torvund nevner i sitt dikt, har jeg nå hatt stor glede av å lese, først hans dikt og deretter hans spennende anmeldelse i Klassekampens Litterære Magasin om vår sårbare klode.

Torvunds tekster om andres vesentlige tekster, er alle viktige og når ned i den aller dypeste grunn der mening fins.

Jeg tenker det er mange måter å ville engasjere seg på i verden i forsøket på å gi verden dens mulighet til å tale på sitt eget språk:

Økofilosofien og eksistens-psykologien er to nær beslektede innfallsvinkler som forsøker å fremelske kjærligheten til jorden og livet,- der har jeg selv viet hele mitt engasjement og arbeid gjennom mesteparten av levd liv.

Dog er filosofiens og psykologiens språk først og fremst en tale o m natur og miljø, der vi står som undrende tilskuere til naturens eget språk.

Men det finnes i poesien og skjønnlitteraturen noen hemmelige, små og hellige rom

som kan gi nesten uante muligheter til å gi livet, jorden og naturen anledningen til å få tre frem i sitt eget, arketypiske språk, hvert s p r å k med sin egen dialekt, musikalitet og stemning...

Et under, rett og slett.

Er det noe Helge Torvund og hans lyrikk og prosa har lært meg i løpet av det siste året, så er det nettopp dette

at ånd er synlig natur, og naturen usynlig ånd inntil poeten ved et mirakel makter å kombinere dem sammen til en åpenbar m e n i n g.

Torvund er en berikelse i vårt norske klima både som poet, natur-fortolker og språk-kunstner:

En stor takk til Torvund og hans lyrikk for alt det den har bidratt med i såvel tekst, som i bilder og toner på å synliggjøre og helliggjøre naturen gjennom ren, språklige magi.

Det er rett og slett (vid)underlig...