Verdidebatt

I vår iver etter å hjelpe glemmer vi skammen

UTENFORSKAP: Ungdom som står i utenforskap forteller at livene deres er gjennomsyret av skam. Og at voksne som vil hjelpe ikke tar ansvaret de har på alvor.

Seks av ti ungdom i utenforskap kjenner i stor grad på skam over livssituasjonen sin. Ungt utenforskap er en av de store samfunnsutfordringene vi har i Norge i dag. Selv om vi vet mye om risikofaktorene for et utenforskap, har vi til nå hatt lite innsikt i hvordan NEET-ungdommene (not in education, employment, or training) selv opplever situasjonen sin. Det er bekymringsverdig.

Gjennom dybdeintervjuer, supplert av en kvantitativ undersøkelse, gjennomført av Respons Analyse, har Voksne for Barn fått et unikt innblikk i hvordan unge som står i utenforskap har det. Det har resultert i rapporten «Det må jo være min egen feil». Her tegner det seg et komplekst utfordringsbilde preget av skam, ensomhet og unge som i stor grad tar på seg ansvar og skyld for en situasjon de på mange måte ikke rår over.

Livene er gjennomsyret av skam

Ungdommene som står i utenforskap forteller oss at livene deres er gjennomsyret av skam. Skam over å være utenfor, skam over ting som skjer på hjemmebane, skam over å ikke få til det alle andre får til, eller for å ikke være sånn de burde. I de fleste tilfeller er skammen de bærer på noen andres, men barn og unge er mestere i å ta på seg skyld.

Skam er i utgangspunktet en nødvendig følelse. Den er en del av varslingssystemet vårt, den hjelper oss å ikke krenke andre og å være ansvarlige mennesker. Samtidig er skam er en av de mest smertefulle følelsene å kjenne på. Mens skyldfølelsen forteller oss at vi har gjort noe feil forteller skammen at det er vi som er feil. Det å være feil, eller oppleve at man ikke passer inn i fellesskapet, er noe av det vondeste vi mennesker kan oppleve.

Voksne tar det ikke på alvor

En som kjenner på skam trenger anerkjennelse, bekreftelse og forsikringer om at hen er en del av flokken. Men det paradoksale med denne følelsen er at en som kjenner på skam, trekker seg unna. Den som skammer seg, gjør ofte alt hen kan for å ikke vise følelsen til noen. Å bli avslørt er det verste som kan skje, og det å bli sett eller å få hjelp vil også føre til nettopp det – å bli avslørt. Skamfølelse har en tendens til å bryte ned tilliten til andre mennesker, siden de som er fylt av skam, ikke orker å opprettholde båndene til andre i lengden, samtidig som de er redde for å etablere nye relasjoner. Så lenge skammen tar en så stor plass i et barns liv, vil det aldri bli en del av fellesskapet.

Vi ser av tallene at det er mange som har forsøkt å hjelpe, men de færreste får det til.

—  

Dette gir voksne som vil hjelpe et enormt ansvar. Ut fra hva ungdommene forteller oss er dette dessverre et ansvar vi voksne ikke har tatt på alvor. Vi ser av tallene at det er mange som har forsøkt å hjelpe, men de færreste får det til. Det er ikke usannsynlig at noe av forklaringen på dette er at i vår egen iver etter å hjelpe, så har vi helt glemt skammen. Feil hjelp gjør situasjonen verre.

Gode intensjoner som feiler

En ungdom forteller om en lærer som snek til ham et liggeunderlag, da skolen skulle på telttur. Det liggeunderlaget var det som gjorde at gutten kunne være med, men da det viste seg at skolens navn sto i store bokstaver i enden av liggeunderlaget ble gutten avslørt. Istedenfor å være en arena for inkludering ble denne turen enda et eksempel på hvordan han ikke var som de andre, at voksne ikke forstår, og gutten var mer alene enn noen gang.

Om vi ser på det i et større perspektiv, er samfunnet fullt av gode tiltak og intensjoner. Et eksempel er redusert foreldrebetaling i barnehager og på SFO for å inkludere barn med lavinntektsfamilier, men i evalueringer som er gjort av ordningen ser vi at mange familier ikke benytter seg av tilbudet selv om de har krav på det. I prøveordninger der tilbudet har blitt gratis for alle, øker derimot deltakelsen. Det er rimelig å anta at skammen ikke bare er forbeholdt barna i familier med lavinntekt.

Et eksempel ungdommene selv trekker frem er skolehelsetjenesten. I utgangspunktet et godt tilbud mange har behov for og vil benytte seg av, men ved å gå dit blir man også «hen som går til samtaler», derfor er det bedre å la være. For et barn som er utsatt for mobbing vil det aldri være nok at mobbingen opphører. Skammen og skylden vil fortsatt være der, og den vil ikke alle verdens anti-mobbe-programmer kunne gjøre noe med. For en som hele livet har blitt fortalt at hudfargen hennes er feil vil skolens antirasismeuke være en påminner om at uansett hvor hardt hun jobber, vil hun aldri bli sånn som de andre.

Vi må snakke om skam

Skal vi hjelpe disse barna må vi snakke om skammen. Barn og unge må få hjelp med skammen sin. Langvarig og stor skam som dette er komplekst og man må være ytterst varsom, så dette må gjøres av fagfolk. Vel så viktig er det at vi alle snakker om det. At skammen blir en del av samtalen i arbeidet vårt med barn og unge. Dette gjelder ikke bare dem som jobber med barn til daglig, men også politikere og alle andre som tar beslutninger på barn og unges vegne.

Så lenge hjelpen vi så gjerne vil gi blir en del av problemet for den det gjelder, så kommer vi ikke videre. Vi vil aldri klare å hjelpe dem som trenger det mest om vi ikke gjør det på deres premisser.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt