Jon Kvalbein skrev en artikkel i oktober lagt ut på samlivsrevolusjonen.no, om den nye loven angående juridisk kjønn. Her kommer han med en rekke påstander som jeg vil kommentere.
Han skriver: «Lovforslaget ble fremmet i statsråd 18.mars 2016. Loven representerer et radikalt brudd med tidligere tenkning og praksis. Lovens konsekvenser er omtalt i loven § 6. Hovedreglen er: «Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.» La meg nevne eksempler på spørsmål som krever svar:
Fødselsnummeret til en person har vært konstruert slik at det 9. sifferet er et partall for kvinner og et oddetall for menn. Tallet er knyttet til biologisk kjønn og har fulgt personen gjennom hele livet som tegn på identitet.
En person som endrer kjønn, får nå tildelt nytt personnummer, men må selv sørge for å få nytt pass, førerkort og bank legitimasjon. Ofte skifter personen navn samtidig. Dette skaper mye unødvendig arbeid. Skal en person som har endret juridisk kjønn og navn ha krav på å få utlevert nye vitnemål fra skoler og nye attester fra arbeidsgivere?»
Det Kvalbein overser her, er at alt dette allerede er innarbeidet praksis. Det har vært lov til å skifte juridisk kjønn i Norge i veldig mange år. I den forbindelse så har alle som har skiftet juridisk kjønn, fått endret pass, førerkort, vitnemål osv. Det som er nytt med 2016 loven, er at kastreringskravet ved skifte av juridisk kjønn ble fjernet.
I rapporten Rett til rett kjønn - helse til alle kjønn - regjeringen.no, fra 2015, er bakgrunnen for dette vedtaket gjort rede for. Der står det:
«Ekspertgruppas mandat er todelt og omfatter både helsetjenestetilbud og praksis for endring av juridisk kjønn. Disse spørsmålene henger sammen ved at det i dag er et ulovfestet krav om kastrasjon for å få endret juridisk kjønn. Mange, herunder brukerorganisasjoner og Amnesty International har stilt krav om at denne praksisen må opphøre. Regjeringen besluttet i oktober 2014 å imøtekomme dette, og det ble satt ned en egen interdepartemental arbeidsgruppe som skulle utrede hvordan en endring av praksisen kan skje så raskt som mulig».
Kvalbein gir inntrykk av ‘Skeiv ideologi’ ligger til grunn for loven. Kvalbein skriver: «Skeiv ideologi ligger til grunn for loven. Her er kjønn ikke knyttet til biologiske realiteter, men til hvert enkelt menneskets opplevelse av sin egen identitet. Bak loven står Helse- og omsorgsdepartementet der Bent Høye er statsråd».
Avslutningsvis skriver Kvalbein: «Det er positivt at helsevesenet vil hjelpe de som virkelig sliter med sitt biologiske kjønn og ønsker endring. Men er det en god løsning å lovfeste den radikale og livsfjerne virkelighetsoppfatningen at kjønn er frikoblet fra biologi og noe som alle nordmenn fritt kan velge, med alle de konsekvenser dette får for samfunnet?»
Men at denne loven skal bety at kjønn ikke er knyttet til biologiske realiteter er ikke fakta, men en påstand. Dette var tema for debatten i juni i Aftenposten om kjønn, hvor man kan se at det er flere synspunkter på dette forhold. Lie og Slagstad skriver I Aftenposten 10. juli blant annet at: «I debatter om kjønn blir det ofte hevdet at aktivister forsøker å bryte ned en biologisk forståelse av kjønn i et slags «identitetspolitisk» ærend, ute etter å påvise at biologenes definisjon av kjønn er en ren sosial konstruksjon. Dette er en stråmann. Det er vårt klare inntrykk at både aktivister og transpersoner er smertelig klar over kroppens og biologiens begrensninger».
I starten av innlegget sitt skriver Kvalbein: «Før kunne man med et raskt blikk slå fast om det nyfødte barnet var gutt eller jente. Alle regnet med at jenta vokste og ble kvinne, mens gutten ble mann. Så enkelt er det ikke lenger».
Kvalbein overser her alle barn som er født med intersex variasjoner. Forskning antyder at 1.7 % av befolkningen er biologisk tvetydige med hensyn til kjønn. Noe som kan ses på kromosonnivå, gener, anatomi, fysiologi og kjønnsmessig (sexual) utvikling (Fotnote GS 2071B, synoden Welcoming transgender people i den engelske kirken).
Kvalbein skriver også: «Professor Marit Halvorsen ved Institutt for offentlig rett har hevdet at Norge har fått Europas mest liberale lov om juridisk kjønn. Tidligere var kjønnsskifte forbundet med krav om grundig medisinsk utredning og diagnose, hormonell behandling eller kirurgi». Her blander antagelig Kvalbein sammen det forhold at mandatet til arbeidsgruppen angående denne loven, også innebar å se på helsetilbud. Det forelå en mindretalls innstilling og en flertallsinnstilling. Helsedirektoratets nye retningslinjer som kom i sommer, er det som nå legges til grunn for videre arbeid med dette.
I rapporten fra 2015 står det om krav til å skifte juridisk kjønn:
«Ved drøftingen av hvilke vilkår som bør gjelde for endring av juridisk kjønn, har ekspertgruppa tatt utgangspunkt i tre ulike modeller: diagnosemodellen som forutsetter at personer som ønsker å endre juridisk kjønn er gitt en spesifikk diagnose, vurderingsmodellen som forutsetter at det foreligger en psykologisk-/medisinskfaglig vurdering av den enkeltes ønske og beslutning og til sist erklæringsmodellen som tar utgangspunkt i at personer som opplever manglende samsvar mellom egen kjønnsidentitet og sitt registrerte juridiske kjønn, selv kan begjære endring av juridisk kjønn. Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn».
Forhåpentligvis vil denne oppklaringen bidra til en bedre debatt om juridisk kjønn.
