Kritikk av religiøse følelser.

Jeg hører med til de som kan få dårlig samvittighet av å si noe kritisk om islam. Jeg tenker meg ekstra nøye om, før jeg setter noe på trykk. Ikke fordi jeg er redd for å bli drept, men fordi jeg er redd for at noen skal se på meg som et dårlig menneske, en som ikke tar hensyn til hva andre synes er hellig eller sprer hat mot muslimer som ellers er helt fredelige mennesker.

Men så må jeg spørre meg selv. Hva skjer hvis jeg ikke sier noe? Kan jeg leve med å ikke å våge å stille kritiske spørsmål? Jeg har kommet til at det kan jeg ikke.

Utrykket religiøse følelser er et uttrykk som dukker opp, i kjølvannet av voldelige reaksjoner på Muhammed karikaturer eller Koranbrenning/skjending. For eksempel uttaler

sr. Anne Lise Strøm følgende: «Inntrykket mitt (av Frankrike) er at ytringsfriheten ofte er blitt utøvet med manglende respekt for religiøse følelser, hos kristne såvel som hos annerledes troende, forteller hun.

– Muslimske religiøse følelser er meget sterke, nesten utover hva vi kan sette oss inn i på våre breddegrader. Jeg mener at vår ytringsfrihet også bør ta hensyn til nettopp de følelser og reaksjoner som våre ord og handlinger kan utløse».

Jeg oppfatter dette slik at hun bruker ‘muslimske religiøse følelser’ både som forklaring på voldsbruk, og som begrunnelse på at det egentlig er slemt å lage karikaturer eller brenne Koranen. Noe man av respekt for andres religion, ikke burde drive med. Men hun overser at en av de viktigste funksjoner med ytringsfriheten, er å beskytte legitim kritikk selv om den kan oppleves som krenkende av noen.

Derfor er det noen spørsmål som melder seg. Hvis man alltid skal respektere ‘religiøse følelser’, blir det da mulig å diskutere hva religiøse følelser egentlig er et uttrykk for? Hva kommer det av at man ser ‘religiøse følelser’ når Koranen blir brent eller ved publikasjon av karikatur tegninger, men ikke når Koranen blir brukt til å legitimere folkemord? ISIS brukte en kombinasjon av dommedagsfrykt og sverdversene i Koranen, i sin begrunnelse for å utføre et folkemord mot jesidiene (Kilde: Sitat fra Dabiq gjengitt i fotnote side 202 i boken ‘De kristne i Midtøsten 2015 Cappelen Damm).

Nå vil noen kunne innvende at ISIS ikke er muslimer. Men de som lager karikaturtegninger eller brenner Koranen, er heller ikke muslimer. Så hvorfor blir disse situasjonene forskjellsbehandlet? Oppfattes ikke bruk av Koranen til å legitimere folkemord, som en krenkelse av islam, eller krenkelse av muslimers religiøse følelser?

Dette er stadig en aktuell problemstilling.

ISIS har nettopp kommet med en oppfordring til jihad mot India.

I en reportasje om denne saken står det følgende:

Thus far, nine issues of the magazine have been published by the pro-Islamic State (ISIS) group Ansarul Khilafah in Hind (The Aiders of the Khilafah in India). They are circulated through dark web.

Issue 9 of the magazine calls upon Muslims to take up arms and wage ‘jihad’ to take revenge against the Indian establishment for the Babri Masjid incident. An article titled “Jihad Will Continue Till The Day Of Judgment” seeks to give legitimacy to Jihad. The excerpts of the article are cited in a report by the Middle East Media Research Institute (MEMRI) dated October 30. “All praises belong to Allah, who ordained jihad upon his truthful slaves and assists them in every era against the treacherous kuffar [unbelievers]. Allah says in the Koran, ‘And those who do jihad for us, we will surely guide them to our ways. And indeed, Allah is with Muhsinun’.

To begin with, indeed, jihad is one of the greatest blessings given by Allah almighty to the truthful Mujahedeen [Islamic monotheists]. It is through jihad that the religion of truth gets established and the laws of Allah are implemented on this Earth. [19th Century Saudi scholar] Shaykh Muhammad Bin Abdul Lateef said, ‘Jihad is a part of Islam without which Islam cannot be established and without which it is not possible to uphold the laws of sharia’. Allah has ordained jihad fi sabeelillah [jihad in the path of Islam] in his book and praised the mujahedeen and referred to them as Urwatul Wusqa (firm handhold) because jihad is the peak of Islam”, the article states.

The article also condemns the peace deals signed by some Middle Eastern countries with Israel and states, “Do not be deceived by those who were misled by the Iblees (Satan) into concluding the anti-Islamic deals and falsely equating them with Al-Hudaibiyyah while they actually promised the Kuffar a permanent peace in the name of Abraham Accords, the Doha deal, etc. Do not be deceived by their misinterpretations and fabrications and remember despite their treacherous deals, jihad upon Tawheed against the Kuffar and the murtadeen [apostates] shall continue.

Hele reportasjen kan lese her.