Verdidebatt

Nytteløs behandling i livets slutt

Overbehandling med væske og næring i livets slutt er langt vanligere enn at man avslutter slik behandling i en situasjon der det fremdeles var utsikter til bedring.

Olav Magnus S. Fredheim

Professor i anestesiologi/smertemedisin, NTNU og overlege, Palliativt senter, Ahus

Gjennom både debattinnlegg, lederartikkel og redaksjonell omtale har Vårt land 30. oktober fokus på lindring og væskebehandling i livets slutt. Den konkrete saken er det ikke mulig å kommentere. Men når man diskuterer slike saker, er det avgjørende å skille mellom to separate spørsmål; 1) kan væske gi symptomlindring for den døende og 2) er væskebehandling indisert som livsforlengende behandling.

Bør få drikke

Det å drikke selv er svært sjelden ugunstig for en døende pasient, dersom pasienten fremdeles orker å drikke. Også pasienter med svært kort forventet levetid bør tilbys drikke, og de kan gjerne få hjelp til å holde et glass med sugerør. Døende pasienter rapporterer imidlertid svært sjelden tørste, men de etterspør ofte vann/drikke for å lindre plagsom munntørrhet. Denne munntørrheten skyldes ikke dehydrering, og kan ikke lindres eller forebygges gjennom å gi væske intravenøst eller i sonde. Munntørrheten lindres derimot gjennom godt munnstell og små slurker vann, eller ved å suge på isbiter eller en fuktet svamp.

LES OGSÅ: «Hvordan kan mennesker som lever alene få et likeverdig tilbud om hjemmedød?»

Overbehandling med væske

Når kroppen som ledd i dødsprosessen blir for svak til at pasienten orker å drikke, skal man ikke gi væske eller næring intravenøst eller i sonde. Slik behandling vil både være nytteløs og har et reelt potensial for å gi pasienter økte plager i livets slutt. Noen ganger kan det være vanskelig å vite sikkert om man har nådd punktet der slik behandling er nytteløs. Kan situasjonen snu og pasienten bli bedre dersom vi fortsetter behandlingen?

Ved usikkerhet skal vi legge vekt på pasientens ønsker når vi tar en beslutning. Det er lett å skjønne at både pasienter og pårørende kan være bekymret for at det å avstå fra å gi væske eller næring i sonde eller intravenøst kan bli en selvoppfyllende profeti. Både forskning og klinisk erfaring taler imidlertid sterkt for at overbehandling med væske, næring og antibiotika i livets slutt er langt vanligere enn at man avslutter slik behandling i en situasjon der det fremdeles var utsikter til bedring.

Rom for avskjed

Overbehandling i form av at man gir nytteløs behandling med for eksempel væske i sonde eller intravenøst kan som nevnt gi økte plager. Dessuten er det mye som tyder på at slik behandling hos en døende pasient tar fokus bort fra den symptomlindrende behandlingen slik at pasienten får dårligere symptomlindring. Videre vil det å gi nytteløs behandling som opprettholder et urealistisk håp om bedring, kunne forhindre at pasient og pårørende innser at døden nærmer seg. Da blir det ofte mindre rom for viktige samtaler og avskjeder.

Mye kan bli bedre i behandling og omsorg for døende pasienter, men løsningen er ikke mer tilførsel av væske til den døende pasienten.

LES MER:

Da samboeren lå for døden, dopet Eirik Newth seg med mat. Han ville slippe å føle

Fransiskushjelpen jobber for at flere skal kunne dø hjemme. De tror tallet bare vil øke

Unge venstre-leder ber kongen still i dødshjelp-debatt på politisk kvarter

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt