Etter noen dagers innleggelse med lungebetennelse kom legene med beskjed om at faren til Kari Rørstad trolig ikke ville bli frisk og var i en dødsprosess. Da valgte de å avslutte behandlingen. Ifølge Rørstad ble ikke faren tilbudt væske og næring på flere dager før han døde.
– Dette var starten på noen forferdelige dager der min far hadde store tørstelidelser. Så lenge han hadde krefter, ropte han «gi meg vann» eller «jeg dør av tørst». Det var grusomt å høre på, sier datteren.
I en kronikk i Vårt Land skriver Kari Rørstad om opplevelsen:
«Da min far ble alvorlig syk besluttet legene å stanse tilførselen av væske og næring. Så lenge han hadde krefter ropte han etter vann. Dette er en dypt betenkelig behandling som vanskelig kan beskrives som noe annet enn en styrt dødsprosess», skriver hun.
[ Du kan lese hele Kari Rørstads innlegg her. ]
Kan være brudd
Vårt Land har forelagt Rørstads kritikk for Oslo universitetssykehus. Pressevakt Anders Bayer svarer slik:
- Historien de etterlatte forteller kan indikere et brudd på våre retningslinjer. Vi har forsøkt å finne frem til enheten der Rørstads far døde, men har ikke tilstrekkelig informasjon. Da kunne vi i så fall ha iverksatt en gjennomgang av hendelsen på eget initiativ. Når dette ikke lar seg gjøre, må vår oppfordring gå til de etterlatte om å sende inn en formell klage til sykehuset, slik at vi i rette instanser kan ettergå hendelsesforløpet. Har vi begått feil, er det viktig at dette fanges opp, slik at vi kan beklage, lære, forbedre oss og unngå gjentagelser i fremtiden, svarer Bayer.
Rørstad bekrefter at familien har sendt en klage til sykehuset.
LES MER: Forsker: – Pårørende kan medvirke, men behandlere har siste ordet
Stortingsmelding
Lindrende behandling, også kalt palliativ behandling, betyr at det skal gi best mulig symptomlindring, omsorg, pleie og livskvalitet for pasienter med uhelbredelig sykdom.
I mai ble stortingsmeldingen om lindrende behandling, «Vi skal alle dø en dag - Men alle andre dager skal vi leve», lagt fram. Den skal etter planen behandles av Stortinget i november.
«Manglende åpenhet rundt døden er en utfordring i dagens samfunn. Det kan føre til at helsepersonell og de nærmeste ikke vet nok om pasientens ønsker og behov. Da kan det bli tilfeldig hvordan livets siste fase blir», står det i stortingsmeldingen.
– Både pasienter og pårørende skal ivaretas på en god måte, sa helse- og omsorgsminister Bent Høie da stortingsmeldingen ble lagt fram.
Diagnose og prognose
Leder for klinisk etikkomité og overlege på akuttmedisinsk avdeling på Oslo universitetssykehus, Oona Dunlop forklarer at alle pasienter skal undersøkes, få en diagnose og en prognose, og det blir gjort en individuell vurdering om fortsettelse eller stopp av behandling.
– Prognose er ofte vanskelig og kan være usikker. Behandlingstilbud som gis vil være avhengig av diagnosen og prognosen, det skal være faglig forsvarlig, omsorgsfullt og rettferdig. I situasjoner der prognosen anses som svært alvorlig eller dårlig, står vi ofte i et dilemma om hvilken behandling som vil være det beste for pasienten, forklarer Dunlop.
Skrøpelighet
Overlegen opplyser om at «skrøpelighet» (frailty) brukes ofte for å beskrive pasienter som er eller nærmer seg livets sluttfase.
– Skrøpelighet, og særlig graden av skrøpelighet, er knyttet til økt sykdomsrisiko, økt risiko for komplikasjoner til medisinsk behandling og død.
– Moderne medisin gir store muligheter til å forlenge livet, men en forlengelse vil ikke være til pasientens beste dersom behandlingen bare bidrar til å forlenge lidelse, legger hun til.
Drikke er basal rett
– Når det her snakkes om væskebehandling, er det kunstig tilførsel. Å få lov til å drikke når man er tørst, og er i stand til det, oppfattes derimot som en basal rett. Det kan kompliseres av at pasienten ikke klarer å svelge, slik at drikke og mat ofte går i vrangen og kan gi ubehag, lungebetennelse og av og til kvelning. Da kan man være i en situasjon der man enten må akseptere dette eller må lindre tørsten på annen måte, understreker overlegen.
Dunlop fremhever at den enkelte skrøpelige pasient må bli vurdert om, eller når, det er riktig å gå fra livsforlengende behandling til lindrende behandling.
Helsedirektoratets nasjonale veileder definerer livsforlengende behandling, som all behandling og alle tiltak som kan utsette en pasients død. Dette innebærer også, ernærings- og væskebehandling.
• LES OGSÅ:
[ «Hvordan kan mennesker som lever alene få et likeverdig tilbud om hjemmedød?» ]
---
Lindrende behandling
- Ifølge nasjonale faglige råd om lindrende behandling for helse- og omsorgstjenester er dette noen av retningslinjene for palliativ omsorg:
- Gjenkjenne når pasienten nærmer seg livets slutt, om tilstanden stabiliserer seg eller om pasienten er døende.
- Ivareta kommunikasjon og pasientmedvirkning.
- Gjøre vurderinger innen ernæring og væskebehandling.
- Gi omsorg og lindrende behandling som er forsvarlig og kunnskapsbasert slik at pasienten har det best mulig på tross av symptomer og plager som kan oppstå i livets sluttfase.
---