Ole Jakob Løland
Teolog og orgelallergiker
Pianist og organist Maren Barlien Guntvedt setter ord på en vesentlig utfordring for Den norske kirke med sitt innlegg «Musikken ingen vil ha» i Vårt Land 21. oktober. Jeg er helt enig i at kirken holder liv i en musikktradisjon folk i liten grad etterspør. Ja, den såkalte folkekirken er påfallende lite folkelig i sin offisielle musikksmak.
Lider av orgelallergi
Som prest delte jeg denne organistens frustrasjon over at dyktige organistkollegaer hadde en lang og grundig utdanning i en musikk nesten ingen vil ha. Men i motsetning til organisten led jeg av orgelallergi etter en allergisk reaksjon som trolig skyldtes en overeksponering for orgelpartikler i tidlig barndom. Prestetjenesten i voksen alder gjorde disse helseplagene bare verre. Jeg ble overfølsom overfor luften som ble blåst gjennom orgelpipene. Det ga plager i ørene.
Min forkjærlighet for populærmusikk var derimot uhelbredelig. Etter gudstjenesten måtte plagene lindres med jazz, funk, rock eller hiphop. Og ikke si det høyt til andre velutdannede teologer med sans for høykultur, men jeg skal komme med en bekjennelse: Jeg liker faktisk Hillsong. Det er helt grei pop.
LES OGSÅ: Magne Harry Draagen: «Det holdes for mange kirkekonserter. Det lider gudstjenestelivet under»
Dnk er god på sorg, men ingen orker å leve i sorgen hele tiden
Folk vil ha mer popmusikk og mindre tradisjonell kirkemusikk som ramme for livets store overganger. For ennå vil majoriteten av oss markere overgangene i kirken. Men vi vil ha musikk vi liker når de skal feire livet. Og så tåler vi fint musikk vi ikke hører på så ofte i sørgmodige begravelser. Når vi nordmenn skal markere døden er vi påfallende åpne for det tradisjonelle og orgelmusikk kommer til sin rett sammen med trauste salmer. Men kanskje må kirken ta inn over at ikke alle ønsker seg begravelsesstemning hver gang man setter sin fot i Guds hus. Gudstjenesten skal være en feiring. Derfor oppleves også bruddet som så sterkt når glade og feststemte nordmenn blir møtt med begravelsesstemning på julaften, bryllup og dåp. For ikke å snakke om den alminnelige søndagsgudstjenesten. Den norske kirke er altfor god på sorg. Men ingen orker å leve i sorgen hele tiden.
Den norske kirke - en lat monopolist
I folks ønske om bruk av populærmusikk i kirken kommer en av protestantismens grunnleggende impulser til utrykk ved at lekfolket utfordrer den religiøse eliten. De vil ha musikk som de liker. Hva skal så den protestantiske eliten gjøre?
I århundrer hadde Den norske kirke religiøst monopol i vårt samfunn. Det religiøse monopolet formet folks musikksmak. Salmesang var ofte bygd over etablerte folketoner. Kirkemusikk var også folkelig kultur. Litt etter litt ble det åpnet opp for konkurranse. Dette har skjedd i mange av verdens kristne land. Der hvor andre kirker har omfavnet nye musikksjangre og nye teknologier, har Den norske kirke holdt på sitt som en lat monopolist uaffektert av en ny konkurransesituasjon. I dagens verden er det karismatiske bevegelser som er på fremmarsj og tradisjonelle kirker som strever med oppslutning og deltakelse.
Mye av suksessen skyldes musikalske uttrykksformer. Nå er det fullt mulig å hevde at tradisjonell salmesang og kirkeorgel er så viktige bestanddeler i vår nasjonale kulturarv at kirken at det også i fremtiden bør være en hovedsatsning. For min del tenker jeg vel heller at kirken bør satse på å formidle evangeliet.
LES OGSÅ: Lovsang har tatt mer og mer over i menighetene. Nå savner mange strengemusikken
Korrekt musikkdannelse og streng oppdragelse
Da jeg gikk fast til katolsk messe i Brasil var musikken gitarbasert og påfallende lik den musikken som vi hørte på fest i sene nattetimer i nabolaget hvor kirken lå. En norsk kollega fortalte meg at da hun bodde som utvekslingsstudent i Ecuador gikk hun i kirken hver søndag fordi hun ble glad av det. Men Den norske kirke signaliserer snarere det motsatte: Skal du være med på vår gudstjeneste skal du oppdras i kirkens egen musikktradisjon. Her er det ikke meningen at du skal bli oppstemt. Upbeat er og forblir et fremmedelement, selv etter 50 år med TenSing-bevegelsen i Norge.
I kirken står i stedet en korrekt kirkemusikalsk dannelse i sentrum. Terskelen skal være høy, som om det var et religiøst offer eller del av en streng oppdragelse å sitte i benken. Og er du blant dem som blir nedstemt av institusjonens musikalske tvangstrøye er det ditt eget problem. For du har ingen alternativer. Det finnes ingen andre folkekirker i Norge med et velutdannet presteskap og like suverene seremonirom for livets store overganger.
Bildet jeg tegner er naturligvis altfor ensidig. Det finnes flere nyanser i norsk kirkeliv enn de som kan rommes av mine spissformuleringer. Likevel er ikke dette langt unna opplevelsen som alminnelige kirkemedlemmer har delt med meg. Og den opplevelsen er med på å holde folk unna kirkens gudstjenestefeiringer. Å gå på gudstjeneste blir noe for spesielt interesserte, nesten like sært som å høre på salmer akkompagnert av orgel på Spotify.
Elitistisk og stivt
Som forfatter av boka Bibelen i populærkulturen (2014) nærmet jeg meg kommersiell og folkelig kultur som teolog. Sammen med medforfatterne mine, Anders Martinsen og Petter Skippervold, oppdaget vi raskt at populærkulturens bruk av bibeltekster hadde et høyst varierende innhold. Alt var ikke verdiløs lavkultur, men kombinerte ofte typiske høykulturelle motiver med parodi, kritikk eller uventet fromhet. Populærkulturen kunne leke med etablerte kulturelle hierarkier og vante verdidommer. Den som avviser popkultur fordi det ikke holder en kunstnerisk høy nok standard for kirkerommet, har tydeligvis ikke fått med seg at Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur.
Teologien i Den norske kirke har blitt mer folkelig, dynamisk og liberal. Den en gang så folkelige kirkemusikken har derimot fått en elitistisk, stiv og konserverende funksjon. I stedet for å være uttrykk for en levende folkekultur står den nå i fare for å ende opp som eksotisk folklore. Hvis jeg er ute etter interessant musikk med høy kunstnerisk kvalitet går jeg på en konsert eller festival – ikke i kirken. Hvis jeg ønsker å komme i kontakt med Gud gjennom et fellesskap går jeg i kirken – ikke på konsert. Ville en kombinasjon latt seg gjøre? Nei, det er kanskje rent for mye å ønske seg til jul.
Den norske kirke kan neppe stoppe det evige maset om «You Raise Me Up» og John Legend så lenge det kommer folk i kirken. Men det kommer færre og færre. Så da løser vel problemet seg selv.
LES MER OM KIRKEMUSIKK:
• Er kirkemusikken kulturnorges best bevarte hemmelighet?
• – Vi har sett at flere kommer til kirken for første gang under julekonsertene, og kommer tilbake
• Jesusvekkelsen, Ten Sing og gitarklimpring fra bedehuset – nå er kristenrockens historie samlet
---
Fakta:
---
