Hassan Ali, styremedlem i Islamsk Råd Norge og Iqra - institutt for opplysning av hjerte og sinn
Mustafa Mahmood, informasjonsansvarlig i Islamsk Råd Norge
Sokneprest Einar Gelius skriver i Dagbladet 8. oktober 2020 at han mener den nylig lanserte handlingsplanen mot muslimhat har feil fokus; Han skulle ønske den handlet om frykten for islam. Denne frykten mener han kan forklares med at muslimer begår psykisk og fysisk vold, æresdrap, voldtekt, terror, angrep på ytringsfriheten, pedofili, kvinneundertrykkelse og gledesekteskap. Hva han mener er problematisk med gledesekteskap, er høyst uklart.
Et forsøk på tilsvar på et ulogisk resonnement
Nå skal det sies at det ikke er første gang soknepresten er uklar og generaliserende i sin problembeskrivelse. I en debatt på Dagsnytt 18 nylig, konstaterte han med største selvfølge at «situasjonen blant muslimer er ille», og viste i vage ordlag til et påstått problem med «sosial utnyttelse» blant muslimer. I tillegg til å tegne et bilde av muslimer som et negativt ladet kollektiv, etterlyser Gelius en debatt om islams forhold til vårt demokrati og menneskerettighetene.
Selv om Gelius resonnement i utgangspunktet er for ulogisk og usammenhengende til at det fortjener å bli tatt på alvor, gjør vi her et forsøk på tilsvar, fordi uimotsagte islamofobe narrativer er farlige. Håpet er at debattnivået i fremtiden kan heves, og at premissleverandørene for det offentlige ordskiftet innser at definisjonsmakten er skjevfordelt i muslimers disfavør.
LES OGSÅ: Berit Aalborg: Ord som «snikislamisering» må adresseres tydeligere
Gelius underkjenner muslimhatet i Norge
For det første: Når Gelius mener handlingsplanen mot muslimfiendtlighet har for lite fokus på det skrekkinngytende ved muslimers religion, har han verken forstått hva en handlingsplan er, eller islamofobi-problemet som ligger til grunn for at den ble utarbeidet. Her kunne handlingsplanen med fordel vært tydeligere; Den unnlater å benytte begrepet islamofobi, og plasserer ikke fenomenet i en historisk eller nåtidig politisk kontekst. For de som ønsker å forstå denne konteksten, anbefales boka Islamofobi av den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell. Boka angir at islamofobi er sosialt reproduserte fordommer, dvs. feilaktige og ikke-fleksible generaliseringer, mot både islam og muslimer.
For det andre underkjenner Gelius omfanget av muslimfiendtlighet i Norge. Undersøkelser viser at 20 prosent av den norske befolkningen ville mislikt å ha muslimer som naboer eller i vennekretsen, og 10 prosent mener vold mot muslimer kan aksepteres. Organisasjonen Human Rights Service (HRS), som vil forby islam og kaller det et virus verre enn koronaviruset, har fått over 25 millioner kroner i statsstøtte og denne støtten videreføres i det nylig fremlagte statsbudsjettet. Den tidligere justisministeren Per-Willy Amundsen vil utestenge muslimske migranter fra landet, og hans partifeller Jan Peistorpet og Ulf Erik Knudsen vil ha henholdsvis et muslimfritt Hedmark og muslimfrie drosjer. Muslimfiendtlighet er derfor dessverre ikke et «svært marginalt» fenomen i Norge, slik Gelius påstår.
Hva med å ansvarliggjøre staten?
For det tredje viser soknepresten en påfallende mangel på innsikt i eksisterende meningsutveksling, litteratur og forskning, når han sier at «vi må få en debatt» om islams forhold til demokrati og menneskerettigheter. Ordskiftet om denne tematikken har pågått i mange tiår, og er godt sammenfattet i rapporten The Islamic Tradition and the Human Rights Discourse fra The Atlantic Council. At Gelius ikke har satt seg inn i en debatt, betyr ikke at den ikke eksisterer. Dessuten viser en undersøkelse blant norske muslimer en stor oppslutning om demokratiet, likestilling og menneskerettigheter. Så fremfor å feilaktig antyde at den muslimske minoriteten i Norge ikke tilslutter seg demokrati og FNs menneskerettigheter, bør de som genuint bryr seg om menneskerettighetene bruke krefter på å ansvarliggjøre de som faktisk har et ansvar for å forvalte dem - staten.
For eksempel kunne man protestert mot at Statens Pensjonsfond Utland investerer i en lang rekke selskaper som er delaktig i grove menneskerettighetsbrudd. Eller man kunne krevd at staten etterlever FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 4. Hadde Norge fulgt opp FNs oppfordring om å forby rasistiske og nazistiske organisasjoner, så hadde våre jødiske venner og deres barn sluppet å måtte være vitne til en ubehagelig nynazistisk demonstrasjon utenfor synagogen deres nå nylig.
Islam gjøres til syndebukk
Videre: Vil soknepresten etterlyse en usminket debatt om jødedommen, hinduismen, buddhismen og ateismens forhold til menneskerettighetene, på bakgrunn av Israel, India, Burma og Kinas menneskerettighetsforbrytelser mot henholdsvis palestinerne, kasjmirere, rohingyaer og uigurer? Vil han problematisere kristendommens forhold til demokrati pga. evangeliske kristnes oppslutning om Trump eller den russisk-ortodokse kirkens tilknytning til Putin-regimet? Neppe. For kun når det gjelder muslimer, blir en hel, religiøs tradisjon ansvarliggjort for enkeltes udåder. Rettstatsprinsippet er simpelthen snudd på hodet når det kommer til islam: Islam er skyldig inntil det motsatte er bevist. For alle andre livssyn gjelder prinsippet om uskyld inntil det motsatte er bevist. Og selv i de tilfeller hvor ikke-muslimsk tro påviselig blir brukt til å legitimere folkerettsstridige invasjoner og folkemord, problematiseres ikke troen som sådan.
Det er dessuten verdt å merke seg at ikke-muslimske terrorister i Europa sjelden blir benevnt med sin religiøse identitet. Da en franskmann med bakgrunn i det rasistiske Front National forsøkte å sette fyr på og dernest skjøt to muslimer i en moské i fjor, var det angivelig fordi han ønsket å «hevne» at katedralen Notre Dame hadde brent ned. I norske medier ble hendelsen knapt nevnt, og i alle fall ikke omtalt som et kristen-rasistisk terrorangrep.
LES OGSÅ: Islamsk Råd vil ikke at koranbrenning skal dekkes av ytringsfriheten
Sverdverset i Koranen
Så vil noen innvende det riktignok finnes ikke-muslimer som misbruker sin religion, men at islam er kvalitativt annerledes fordi troen (ifølge disse kritikerne) oppmuntrer til vold. Med andre ord: Når muslimer gjør noe problematisk, gjør de det pga. sin tro, mens andre gjør det på tross av sin tro. For å begrunne dette, trekker de bl.a. det såkalte sverdverset i Koranen ut av sin historiske og tekstuelle kontekst. Samtidig overser de krigersk tekst i andre skrifter, herunder «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» (Matteus-evangeliet 10:34–39). Gelius refererer hyppig til hendelser utenfor Norge, men overser samtidig at vi nylig her hjemme i Norge har hatt to høyreekstreme terrorangrep. Kanskje kan Gelius si noe om hvilken bakgrunn de hadde og hvilke religiøse tekster de ble motivert av?
Jobber med egne lyter
Til slutt: Det at det eksisterer problemer blant alle livssynsgrupper, er selvfølgelig ikke noen unnskyldning for at det også gjør det blant muslimer. Ingen er tjent med selvtilfredshet – da forbedrer man seg ikke. Som representanter for en muslimsk organisasjon, jobber vi derfor iherdig for å bekjempe sosiale og moralske lyter i oss selv og blant våre egne trosfeller. Vårt hovedanliggende her er imidlertid at Gelius og hans likesinnede må slutte å årsaksforklare samtlige muslimers ugjerninger med islam. Individer med muslimske navn har som alle andre mennesker, komplekse sosiale, politiske og psykologiske beveggrunner til at de tenker og handler som de gjør.
LES MER:
[ Ny handlingsplan: Nå skal politiet registrere hatkriminalitet mot muslimer ]
[ «Sians manglende kunnskap om islam er en trussel mot det norske samfunnet» ]
---
Fakta:
---