Verdidebatt

Viktig samvittighetsfrihet

Samvittighetsfriheten er blitt kjempet fram over 2000 år. Den bør fortsatt kjempes for, for å kunne leve godt sammen.

Hans Morten Haugen

Dr. Jur (UiO), Professor i internasjonal diakoni, VID

Både arbeidsrettsadvokat, Jan-Erik Sverre, og professor ved Det juridiske fakultetet, Vibeke Blaker Strand, argumenterer ryddig om at Den norske kirke kan velge å ikke praktisere ikke-reservasjonsrett for prester som mener at kvinnelige prester strider mot deres embetsteologi.

Deres konklusjoner kan jeg slutte meg til, men begge unnlater å nevne ett viktig ord: samvittighetsfrihet. Riktignok snakker Sverre om overbevisning, og Blaker Strand omtaler skillet mellom tro og utøvelse av tro. Jeg mener det er viktig at debatten ikke mister samvittighetsperspektivet av syne, også for framtidige samtaler om rom for mindretalls standpunkter.

Sikrer mangfold i trosfriheten

Samvittighetsfrihet er kort fortalt friheten til å ikke tvinges til å handle i strid med sin dypfølte overbevisning. Da Høyesterett i 2018 fant at en lege som ikke kunne bidra til å sette inn spiral som følge av hennes samvittighet var blitt usaklig oppsagt av Sauherad kommune, pekte de på to avgjørende krav for samvittighetsfriheten: 1) overbevisningens alvor, sammenheng og viktighet, og 2) utøvelsen av overbevisningen må være nært knyttet til det aktuelle livssynet.

Samvittighetsfrihet ble nevnt, men ikke mer inngående forklart, i støtteoppropet til Mikael Bruun fra 45 prester. Rom for mangfold i Den norske kirke er også holdt fram som argument i senere utdypinger av dette støtteoppropet. I en såkalt «faith4rights toolbox» fra FNs Høykommisær for menneskerettigheter understrekes at samvittighetsfriheten sikrer mangfold i trosfriheten (Modul 12).

Modul 9 i samme «toolbox» fastslår – etter min vurdering for bastant – at «samvittighetsfrihet er en absolutt frihet uten noen som helst begrensning.» Det kan være grunn til å begrense samvittighetsfriheten, og her er forholdsmessighetshensyn sentrale. I NOU 2016: 13 Samvittighetsfrihet i arbeidslivet omtales to slike hensyn i møte med omgivelsene: (1) ikke for inngripende for tredjepart; og (2) gjennomførbart i praksis uten for store ulemper for arbeidsgiver og kollegaer. Jeg mener disse to hensynene, særlig hensynet til kollegafellesskapet, må ha stor vekt.

LES MER: Teologistudent: – De som setter Guds ord høyt, bør melde seg ut av Den norske kirke

Forstås som en indre dimensjon

Jeg vil også legge til at det å beskytte seg selv mot opplevd ubehag må tillegges mindre vekt enn å beskytte andre mot at disse skal påføres smerte eller andre belastninger gjennom ens handlinger. Det å måtte håndtere svinekjøtt – naturligvis med bruk av hansker – skal ikke medføre at en person som ellers ville blitt arbeidsledig kan unnlate å arbeide i en butikk. Å oppleve seg krenket er heller ikke tilstrekkelig til at samvittighetsfrihetsvernet kan påberopes.

Hvorfor kan da FNs Høykommisær for menneskerettigheter omtale samvittighetsfriheten som en absolutt frihet uten noen som helst begrensning? Samvittighetsfriheten forstås som en indre dimensjon (forum internum), som ikke kan utøves mot andre. Religionsfriheten kan derimot utøves på skadelige måter; denne ytre dimensjonen kalles forum externum. Blaker Strand er inne på dette.

Samtidig er det verdt å merke seg at FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon – som begge er del av norsk rett – har ulike norske oversettelser av ordet «beliefs» (engelsk) eller «convictions» (fransk). Dette ordet finnes i unntaksbestemmelsene (artikkel 18(3) og artikkel 9(2)). FN-konvensjonen oversetter ordet med «tro», På denne måten framstår det som at myndighetene kan gjøre unntak bare for visse handlinger knyttet til religion eller tro; ikke tanke eller samvittighet.

Argumenter må lyttes til

I Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen oversettes belief med «overbevisning». Dermed blir samvittighetsfriheten tydelig omfattet av det man kan gjøre unntak for. Forutsetningen er at kravene som Sverre skisserer er oppfylt: formål, nødvendighet og forholdsmessighet. I tillegg er det vanlig å kreve at unntaket må være hjemlet i lov.

Jeg er av dem som mener det var uheldig at revisjonen av Grunnloven i 2014 ikke lyktes med å få inn en § 99 som anerkjenner både tros-, tanke- og samvittighetsfrihet. Flertallet (Ap, Frp, H, KrF) argumenterte mot med begrunnelsen at det året før hadde blitt gjort endringer i § 16: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse.» Også FNs menneskerettighetskomité uttrykte i 2018 kritikk av Grunnlovens innsnevring.

Samvittighetsfriheten er blitt kjempet fram over 2000 år. Den bør fortsatt kjempes for – for å kunne leve godt sammen. Naturligvis er det de som påberoper seg en samvittighetsoverbevnisning som må overbevise oss andre hvorfor deres standpunkter fortjener beskyttelse. Deres argumenter må alltid lyttes til – og noen ganger få gjennomslag.

LES MER:

Spiralnekter vant fram i Høyesterett

«Finnes det andre arbeidssteder hvor det er greit å si at man ikke anerkjenner kvinnelige kollegaer?»

Arbeidssøkere som takker nei av religiøse grunner, blir ulikt behandlet av Nav

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt