Nattverden som gjestfri praksis

Jan-Olav Henriksen

Professor, MF Vitenskapelige Høyskole

Å la nattverden som praksis signalisere en gjestfrihet som svarer til evangelisk åpenhet, krever at det gjøres arbeid på grunnplanet i kristne kirker som fremmer en teologisk forståelse av hvorfor en slik gjestfrihet er ønskelig, og på hvilke vilkår den kan praktiseres.

Det kan ikke bety at slikt arbeid «overlates til den enkelte menighet», slik Marius Mjaaland leser meg i Vårt Land 6. august.

Men i tillegg til det faglige arbeidet ved teologiske læresteder må det også gjøres et arbeid i den enkelte menighet som kan fremme forståelsen av hva nattverd er, og hvorfor den ikke skal brukes som eksklusjonsrite.

Å legge vekt på slikt arbeid, og på hvordan en grundig forståelse av nattverd kan forankres i menighetenes praksis, vil ha en konsekvens som er motsatt av den Mjaaland feilaktig synes å tillegge meg: Den vil ikke nivellere forskjellen mellom kristen tro og andre religiøse tradisjoner, men snarere fremme en bedre forståelse av forskjellene mellom dem.

• LES OGSÅ: Ein muslim søker nattverd

Å forstå nattverden

Vi må altså skjelne mellom nattverd som praksis, og den forståelse og definisjon vi har av nattverden. Viktige elementer til forståelsen av nattverd kommer til uttrykk i kirkens liturgi: «Dette er mitt legeme, som gir for dere» og «Gjør dette til minne om meg».

Slik sett er Jesus, hans død og oppstandelse, som Mjaaland understreker, sentrum i kristen nattverdfeiring.

At noen erfarer det som attraktivt å delta i dette fellesskapet, gir ikke grunnlag for å underslå nattverdhandlingens mer omfattende betydning for dem som jevnlig tar del i den og bruker de rike teologiske ressursene som finnes for å forstå den.

Teologi og praksis

Samtidig synes jeg Mjaaland unngår mye av utfordringen som kommer til uttrykk i studentarbeidet som er utgangspunkt for denne samtalen: At mennesker i dag finner det meningsfullt å ta del i praksiser som har sin opprinnelse i ulike religiøse tradisjoner, og derfor først og fremst praktiserer religion gjennom å ta del i slike praksiser, og ikke ut fra teologiske definisjoner.

Det er nettopp ved å knytte teologi og praksis tettere sammen, at vi kan snakke tydelig om hva vi gjør og hvorfor vi gjør det som kristent fellesskap.

Da kan vi skape den fordypede forståelsen av hva kristen tro er, som tar på alvor samtidens vilkår, og knytter tro og liv sammen på måter som kan skape større forståelse for både hva vi har felles med andre, og hva vi ikke deler. Kanskje kan vi da også få opp øynene for at fellesskapet av troende omfatter flere enn vi trodde.

Ritualer er fellesskap

Å ta del i andre religioners ritualer når ens egen identitet er forankret i en annen, er ikke uten utfordringer, og de bør man være oppmerksom på: Det kan skape problemer overfor fellesskapet i egen tradisjon, men også oppfattes som respektløst overfor den tradisjonen ritualet praktiseres i. Derfor kreves det tydelig og omfattende kommunikasjon om hva slik deltakelse innebærer.

Av samme grunn bør man unngå å individualisere eller privatisere beslutningene om deltakelse i slike ritualer – nettopp fordi ritualer handler om fellesskap. Nattverden er et tydelig vitnesbyrd om denne fellesskapsdimensjonen.

LES MER:

• Joel Halldorf: «Nattverden er ikke privat»

• Teolog ønskjer nattverdsfellesskap mellom katolikkar og protestantar – vil ikkje utelukke muslimar kategorisk

• Den norske kirke advarer mot hjemmenattverd: – Den skal skje i fellesskapet, ikke privat