Merete Thomassen
Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultetet
Når Oslo-bispens teologi nylig har blitt veid og funnet for lite klassisk av lederskapet i Norsk Luthersk Misjonssamband, er det på tide å minnes Geilomøtene. Geilomøtet ble en årviss foreteelse som første gang fant sted i 1913. Da samla det seg en rekke kristenledere fra lekmannsorganisasjonene på Geilo for å snakke om hvordan de kunne bidra til Guds rikes oppbyggelse.
Autoritet
Geilomøtet var særlig opptatt av å rekruttere unge menn til å bli troende(!) prester, ubesudla av liberalteologien som var i ferd med å forgifte Det teologiske fakultet (TF). Menighetsfakultet fortjente derfor all støtte, også økonomisk, mente Geilomøtet. «Den liberale teologi representerte en fare som måtte møtes ved samlet opptreden», skrev Carl Fr. Wisløff i sitt kirkehistorieverk fra 1971. Geilomøtet ble en institusjon som vedvarte til 2008. Det hadde et uttalt ønske om å styre utviklinga i Den norske kirke, skriver Rolf Roar Fossum i Kirke og Kultur fra 1987. Og i stor grad lyktes det i det. Da Bispemøtet ble etablert i 1917, hadde Geilomøtet allerede etablert seg som en teologisk autoritet.
Fra Geilomøtet utgikk det i nesten hundre år en rekke bud om rett kristentro. Det korrigerte med stor selvsikkerhet både biskoper og teologiske professorer, og særlig de fra TF. Det løfta gjennom åra advarende pekefingre mot statskirken, innføring av menighetsråd, kvinnelige prester, likestillingsloven, abort, samboerskap og homofili. «Guds klare ord» og «Bibelens klare ord» ble hyppig brukt som argument i diverse kontroverser.
• LES OGSÅ: Uenige om problemene til kristne barnebøker: – Hvorfor blir aldri Johannes' åpenbaring nevnt?
Guds klare ord
Geilomøtet mista gradvis innflytelse. Det forble en autoritet for mange organisasjonskristne, men for andre ble det kuriøst. Ifølge Dag Kullerud dro journalistene dit på 80-tallet først og fremst for å få morsomme overskrifter. Selv om Geilomøtet som institusjon ble mindre innflytelsesrikt, levde retorikken videre. Guds klare ord forble et argument i en lang rekke saker. Etter hvert ble retorikken problematisert. Bibelvitere og teologer fikk fram at Guds ord faktisk ikke er så krystallklart i alle spørsmål som Geilomøtet ville ha det til.
Guds ord er klart i den forstand at Gud ble menneske gjennom Jesus Kristus som døde og oppsto for å frelse mennesket fra synd og død. Men enhver som har studert teologi, vet at Bibelen gjennom hele kristendommens historie har vært gjenstand for lange og komplekse fortolkningsprosesser, prosesser som har ført til kirkesplittelse og krig, og at vår egen lutherske kirke er resultatet av uenighet i bibelsyn.
Klassisk
Jeg har merka meg de siste åra at retorikken har endra seg. Kampsakene er fremdeles mange av de samme: abort, samboerskap og kvinnelige prester, og mer enn noe kampen mot likekjønna ekteskap. Det er få som trekker «Guds klare ord»-kortet ut av ermet når de vil argumentere teologisk i dag. Det som derimot har blitt det nye kortet, er begrepet «klassisk». Det klassiske synet på ekteskapet, klassisk kristendom og klassisk teologi, har blitt det nye argumentet. Retorikken er like uproblematisert som tidligere. Det er bare begrepsbruken som har endra seg.
Det er like stor grunn til å pirke i den nye begrepsbruken. Hva er klassisk teologi og kristentro? Hva er det klassiske synet på ekteskapet? For mange av oss er det åpenbart at begrepet klassisk viser til gamle økumeniske kirkehistoriske tradisjoner, ofte liturgiske, ikke til norsk lekmannskristendom fra slutten av 1800-tallet.
Maktkritikk
Det er for enkelt å si at organisasjonene er mer opptatt enn andre kristne av å skille mellom rett og vrang tro og lære. Lekmannsorganisasjonene har vært et nødvendig korrektiv til en kirke som har vært minst like glad i å utøve makt og definere troende og ikke-troende.
Jeg har selv bakgrunn fra lekmannsbevegelsen og har stor kjærlighet til menneskene jeg kjenner der, til deres brennende Kristus-tro og varme hjerte for mennesker i nød. Jeg har stor sans for maktkritikken som opprinnelig førte til at organisasjonene ble oppretta. Likevel bør vi minne hverandre på at lite vinnes ved å utøve makt på samme måte. Det bør være et memento for både organisasjonene og kirken.
LES MER:
[ Halvor Moxnes: «Oppvisning i dobbeltkommunikasjon og maktbruk fra Espen Ottosen» ]
[ NLM-leiar usikker på om han kan akseptere biskop Veiteberg som kristen ]
