Verdidebatt

Den skjulte ledigheten må ikke bli den glemte ledigheten

Jeg har en oppfordring til alle arbeidsgivere der ute; Ring Nav før dere ringer Polen, og ta en sjanse på noen som ikke er helt A4.  

Oslo 20200421. 
Torbjørn Røe Isaksen (H) blir intervjuet om deltakelsen på Nicolai Tangens seminar.
Foto: Thomas Brun / NTB scanpix

Torbjørn Røe Isaksen

Arbeids- og sosialminister (H)

Koronakrisen førte til at vi gikk fra en rekordlav arbeidsledighet til den største ledigheten siden 1930-tallet på kun et par uker. Min frykt er at denne akutte krisen gjør at vi glemmer dem som stod utenfor allerede før korona.

For det finnes mange av dem i Norge. Mennesker som ikke passer helt inn i den typiske A4-normen samfunnet har lagt opp til, og dermed sliter med å få en fot innafor i arbeidslivet. Det kan skyldes alt fra aspergers til nedsatt hørsel, eller andre former for psykiske utfordringer eller funksjonsnedsettelser. Det kan være mennesker som tidligere har hatt rusproblemer eller som av andre grunner har hull i CV-en.

Et land i uføre

Til tross for at arbeidsledigheten i Norge før korona var rekordlav, var det en skjult ledighet som gjemte seg bak statistikken. Nemlig de som stod helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og da spesielt på helserelaterte ytelser.

Én av ti nordmenn i arbeidsfør alder, er uføretrygdet. Norge har det høyeste sykefraværet i verden. Hver tredje person i arbeidsfør alder i Norge fikk en livsoppholdsytelse fra Nav på et eller annet tidspunkt i løpet av 2019. Av disse ytelsene ble 164,2 milliarder kroner utbetalt til enten uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller sykepenger i løpet av 2019. Men dette er ikke først og fremst en krise for bunnlinjen på statsbudsjettet, men en krise for de det gjelder.

LES OGSÅ: Nav overbelastet – frykter at arbeidsløse havner permanent utenfor

Alle ønsker å bidra

Det finnes ingen grunn til at en som har aspergers ikke skal kunne være i arbeid, hvis de kan og ønsker. Det finnes heller ingen grunn til at en som er blind ikke skal kunne være lærer eller at en som bruker rullestol ikke kan jobbe som regnskapsfører.

De aller fleste av oss ønsker å bidra. Det er kanskje en klisjé, men ledighet er virkelig roten til alt vondt. En jobb er så mye mer enn en lønning, det er et fellesskap, det gir mestring og det er en grunn til å komme seg opp om morgenen.

Erfaringene fra mange bedrifter som jeg har besøkt, er at de som tar sjansen på noen som ikke er helt A4, får hardtarbeidende og lojale ansatte. Likevel er det mange arbeidsgivere som vegrer seg for å satse på en utenfor det normale, og jobbsøknadene havner som oftest på bunnen av bunken.

Gi folk en sjanse

Utenforskapet i Norge er sammensatt. Det finnes mange grunner til at folk ikke får sjansen de fortjener i arbeidslivet.

Nettopp fordi denne gruppen er så ulik, finnes det ingen «quick fix». For sammensatte problemer, trenger vi sammensatte løsninger: Vi må se sosialpolitikken i sammenheng med utdanning, helse og arbeid og vi trenger arbeidsgivere som gir folk en sjanse.

Staten skal gå foran, og gjennom inkluderingsdugnaden skal fem prosent av alle nyansettelser i offentlig sektor være personer med hull i CV-en eller funksjonsnedsettelse. Men vi kan ikke dra lasset alene.

Så jeg har en oppfordring til alle arbeidsgivere der ute; Ring Nav før dere ringer Polen, og ta en sjanse på noen som ikke er helt A4.

LES MER:

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt