Hvor kristent er Europa?
Kan vi være kristne i et Europa, med endret politisk landskap? Ja, det kan vi. Den kristne kirke har alltid måtte kjempe med å være 'i verden, men ikke av verden'. Det er mye arbeid som kan gjøres. Kristendommens betydning måles ikke bare i antall.
Olav Hovdelien skriver på Dagen debatt mandag 8.juni en refleksjon over kristendommens stilling i Europa. Han har kalt innlegget sitt: Er Europa kristent? Han går særlig igjennom en bok skrevet av den franske samfunnsforskeren Olivier Roy. Problemene startet i opplysningstiden, men særlig er det tiden i fra seksti tallet som viser forfallet. Tegnet på forfall i kristen tro, måles i synet på abort og kjønnsnøytral ekteskapslov, synkende gudstjeneste besøk og fallende gudstro.
Det har vært kristendomsfiendtlige krefter i sving i Europa siden ateisme utviklingen i Frankrike og England på attenhundretallet. 1886 kan settes som en dato, da ‘The Victoria Institute’ ble stiftet i England, med blant annet hensikt til å motarbeide anti-kristelig filosofi. Men ideene fra opplysningstiden ble ikke uten videre sett på som fiendtlige. Tvert imot. Den Bibel-tro Hardanger prosten Niels Hertzberg så på trykkefriheten som en gave fra Den Hellige Ånd. Han innførte også koppevaksine i sin stift (Kilde Dag Kullerud: Bibelen, boken som formet vår kultur 2016).
Den mest leste bok i Norge på 1600- tallet og 1700- tallet, var den tyske presten Johan Arndts Fire bøker om den sanne kristendom. Der hevdes; «det gjelder å være kristen ikke med ord, men i gjerning og sannhet. Mange har kunnet bruke både Ord og Sakrament uten å bli et hår bedre. De falske kristne dekker seg bak denne bruken, eller føler seg sikre» (Dag Kullerud: Bibelen, boken som formet vår kultur). Hvor kristent var Europa/Norge på 1600 til 1700- tallet? Det kan man også spørre om. Johan Arndts bøker fikk stor betydning for Hans N. Hauge, og har fortsatt gyldighet i dag.
