NATUR ER UBEVISST ÅND, ÅND BEVISST NATUR. Refleksjoner over et kortdikt av Miho Nonaka i Helge Torvunds oversettelse(2020)

NATUR ER UBEVISST ÅND, ÅND BEVISST NATUR*

Eg lengta etter å verta

ein glasmanet

så gjennomsiktig at ingen

kunne skilja kroppen min

frå vatnet eg sym i

(Miho Nonaka) *

Dette er et særdeles flott og tankevekkende kort-dikt av Miho Nonaka, og det er en tekst, som lyrikeren Helge Torvund ser ut til å ha gjendiktet på treffende måte til norsk.

Teksten stiller umiddelbart en rekke krevende spørsmål,

med ditto mange etterfølgende assosiasjoner, og jeg føler en sterk trang til å kommentere noe nærmere nettopp dette diktets innhold:

Det er med oss, tenker jeg,

som med fisken i vannet og fuglene i luften.

Vi tenker stort sett ikke over hvilke fysiske elementer som er forutsetningene for våre liv. De bare e r der:

Luften vi puster i, vannet som omgir oss, og som våre kropper er fylt av.

Likevel vitner vår historie om et brennende ønske om å ville vende tilbake til ren natur og de naturgitte omgivelsene, som vi er oppstått av, for så igjen å bli ett med.
Kanskje er det musikken, filosofien og lyrikeren som best kan holde fast i vår erindring om vår kosmiske sammenheng og vår lengsel tilbake til natur-elementene?

Da jeg første gang fikk hørte om alle de ufattelig mange milliarder av bakterier som faktisk kravler rundt i menneskets kropp, og som vi består av fra fødsel til død, var det en viten om naturelementer som jeg mottok med den største respekt og glede!

Likevel er det de fire fysiske elementene

«Jord, luft, ild og vann» -

som står mitt hjerte aller nærmest;

disse nesten mytisk, jordiske elementene som omgir oss, og som v i tar for gitt,

men som for de tenksomme og undrende grekerne i oldtiden, ble sett på som alle tings opphav og ur-grunnen for all væren og alt liv.

En gjennomsiktig glassmanet har mye å kunne lære oss, noe Torvunds gjendiktning viser oss på eksemplarisk vis, -

men en slik visdom har også de store åndene i gresk filosofi allerede demonstrert for oss i snart 1600 år.

Der stiller nettopp førsokratiske filosofer som Thales, Anaximander og Heraklit for første gang de fundamentale spørsmål om hva som kan være alle tings begynnelse og ur-grunn.

Jeg finner et paradoks liggende skjult i Nonaka-teksten her,

eller kanskje bedre uttrykt:

Jeg mener diktet snarere inneholder et komplementært forhold mellom menneske og natur i sitt tankemessige innhold
som vi aldri kan befri oss fra.

Med homo sapiens kommer naturen for første gang til bevissthet om seg selv:

Vi trer med vår fornuft ut av natur-sammenhengen og begynner å reflektere over den.

For å si det med den tyske romantiker og natur-filosof, Friedrich Schellings ord:

«Naturen må være den synlige ånd, ånden den usynlige natur.

Her, i den absolutte identitet av ånd i oss og natur utenfor oss, må problemet om hvordan en natur utenfor oss er mulig, bli løst.»

En glassmanet, den bare

e r

i alt sitt opphav,

og ære være den for det,

men menneskets skjebne, problem og tragedie, er først og sist, at det aldri bare kan

«være-i-og-ett-med elementene», men at v i  er dømt til å tre ut over disse for å kunne bli oss selv.

Og det er nettopp i denne relasjonen av natur og ånd,

at menneskets problem om sin eksistens og natur, oppstår.

Kanskje er det slik med menneskearten, at vi til syvende og sist vil falle for vårt eget grep? At selve fornuften vil ta knekken på oss?

Vår norske filosof, Peter Wessel Zapffe, tenkte i slike baner i sin doktoravhandling OM DET TRAGISKE (1941).

Personlig vil jeg, til rekken av vismenn, tilføye navnet på den britisk-engelske filosofen Gregory Bateson, (1904-1980).

Han har i våre tid, gjennom hele sin filosofiske og tverr-vitenskapelige karriere, tenkt i de samme baner som vår norske Zapffe gjorde under den 2. verdenskrig.

Gregory Batesons hovedtanke, i blant annet

ANGEL’s FEAR (1987),

er at homo sapiens i evolusjonen, har fått utviklet en hjerne, som vi ikke har maktet å få kontroll over, snarere tvert om.

Vi har med vår fornuft og teknologi i århundrene stadig fjernet oss mer fra naturgrunnlaget og den helhet, vi selv kun er en ringe del av,- dermed har vi også mistet kontakten med «det hellige», sier Bateson.

Dette er én av grunnene til at Bateson, i sine tekster, stadig

minner oss på vår slumrende erkjennelse av «det hellige»,

- en erkjennelse som uavlatelig synes å forsvinne stadig mer ut av menneskets daglige horisont, men som Bateson mener v i må vende tilbake til og gjenfinne, hvis vår art skal ha mulighet til å overleve på lang sikt.

Det er fascinerende å gjøre seg kjent med Bateson.

To av hans hovedverker,

STEPS TO AN ECOLOGY OF MIND, (1971), og det før nevnte verket ANGEL’s FEAR, bærer nemlig begge samme undertittel:

AN EPISTEMOLOGY OF THE SACRED.

Homo sapiens burde være like aktsom overfor det hellige i vår tid, som englene var i s i n  t i d:

«Där änglar är rädda att gå»***

- slik lyder nemlig tittelen i svensk oversettelse av Batesons siste hovedverk.

Jeg vil rette en stor takk til vår poet og forfatter Helge Torvund.

Med sin velklingende oversettelse av Miho Nonakas komprimerte kortdikt, fikk dikterne fra henholdsvis Jæren og Japan nok en gang satt refleksjonen over mennesket og naturens vesen i fokus for vår undring.

Noter:

* FRIEDRICH SCHELLING, Naturfilosofiske forelesninger, 1795-1799)

**Et lite utdrag fra Wikipedia om forfatteren Miho Nonaka og hennes målsetting:

«Her creative works has to do with in-betweenness. She often find herself exploring the issues and questions of translatability, home, dream and language. Her most recent lyric essay involves raising silkworms and harvesting their cocoons as a motif for the liminal space in which poetry and translation happen for her.»

***Där änglar är rädda att gå. Bidrag till en epistemologi för det heliga.

Översätting: Bosse Holmqvist