Illusjonen om dyrehagene

Siri Martinsen

Veterinær og leder i NOAH - for dyrs rettigheter

Filosof Morten Tønnessen skriver i Vårt Land 16. april om serien «Tiger King» og forvirringen den skaper om hvem som egentlig er «dyrevenner». For å rydde opp i denne forvirringen er det nødvendig å trekke et skarpere skille mellom «dyrehager» og «sanctuaries» enn det Tønnessen gjør i sin tekst. Det er helt riktig at skaperne bak «Tiger King» dessverre går langt i å legitimere den fengslede dyrehagedirektøren «Joe Exotic»s påstand om at hans egen dyrehage og sanctuaries som redder dyr fra dyrehager og sirkus, er to sider av samme sak. Men påstanden er ikke sann.

Avl

Amerikanske dyrevernorganisasjoner har gått i rette med serien nettopp på grunnlag av dette. Deres informasjon er nyttig også for et norsk publikum. «Big Cat Sanctuary» avviser at dyrene deres sitter i bur, og at virksomheten er basert på betalende besøkende.

Ifølge deres informasjon, er køen av mennesker som serien har filmet, fra en besøksdag for støttespillere som arrangeres en gang i året. Resten av året arrangeres kun informasjonsturer for mindre grupper. Organisasjonen oppgir at innhegningene for de større kattene er på åtte mål skogsområde, mens de minste innhegningene er 100 m2, bl.a. for mindre katter som må ha lovpålagt tak. Men viktigst; de mener også selv at ville dyr kun kan ha det optimalt i frihet. Det er derfor de ikke skal avles til fangenskap slik dyrehagene gjør. Og det er derfor dyrevernorganisasjoner jobber for lover som skal gjøre slik avl ulovlig.

LES ANMELDELSEN: Har suksesserien Tiger King verdi utover det spektakulære og underholdende?

Dyrehagenes største myte

Dyr født i fangenskap kan dessverre ofte ikke klare seg i frihet - er de først født inn i fangenskap, er de dømt til fangenskap. Dermed avsløres også dyrehagenes største myte; at de bidrar til «bevaring». Dyrehagenes avl bidrar ikke til bevaring av dyr i naturen. Den bidrar kun til masseproduksjon av dyreunger for underholdning - som så gjerne går en for tidlig død i møte når de ikke lenger er lønnsomme.

Å ville redde dyr fra en slik skjebne er utelukkende positivt. Det er for å kunne gjøre dette, at sanctuaries eksisterer. Sanctuaries redder dyr fra død eller et lidelsesfullt liv som utstillingsobjekter - de gir dyr mulighet til et liv med større frihet enn i dyrehager hvor dyrene er til utstilling for profitt.

Et reelt dilemma

Skaperne bak «Tiger King» gjør publikum en bjørnetjeneste ved å fremstille et redningssenter for dyr som «samme mynt» som dyrehagene som i utgangspunktet dømte disse dyrene til fangenskap. Med dette løper de dyreindustriens ærende. For dessverre er det dyrehager rundt i verden som gir seg ut for å «redde dyr», men kun er kyniske masseprodusenter av dyreunger som villedede mennesker kan «passe på» - før de ender som avlsmaskiner, jakttroféer eller kroppsdeler på det globale markedet for ville dyr.

Det er ikke et reelt dilemma, slik Tønnessen antyder, at de som redder dyr fra utnytting må huse dem innenfor gjerder. Det er selve avlen som er problemet, ikke at noen tar vare på dyr som allerede lever og trenger å bli reddet fra en håpløs livssituasjon.

Men det er et reelt dilemma at kommersielle dyrehager fortsatt eksisterer. I en tid hvor flere innser at handel med ville dyr må stoppe, bør det å avle ville dyr for et liv som underholdningsobjekter i fangenskap være forbudt. Det er skremmende at illusjonen om dyrehager som et «bra sted» for dyr, fortsatt eksisterer. «Tiger King» beveger seg dessverre mest i overflaten av overgrepene mot dyrene. Det er å håpe at de fleste seerne likevel klarer å tenke selv.

LES MER: