«Tiger King» Joe Exotic: En ekte dyrevenn?

Morten Tønnessen

Professor i filosofi, Universitetet i Stavanger

Den siste tiden har Netflix sin true crime-serie Tiger King, som på norsk har undertittelen «Drap, kaos og galskap», fått mye oppmerksomhet. Dyr engasjerer, og vekker ofte sterke følelser – særlig blant folk som regner seg som dyrevenner. Og de er det mange av. Alt fra eiere av kjæledyr til bønder og jegere, dyrevernere og dyrepassere i dyreparker presenterer seg gjerne som dyrevenner. Men ikke alle dyrevernere vil gå med på at også mennesker som lever av å holde dyr i fangenskap kan være sanne dyrevenner.

Oss dyrevenner imellom

I Netflix-serien Tiger King fremstiller så og si alle seg som dyrevenner – noen som er på dyrenes side. Serien er for tiden den mest populære på Netflix, mye takket være den omstridte og mildt sagt fargerike hovedpersonen Joe Exotic, som i skrivende stund soner en fengselsdom på 22 år. Ved siden av en rekke lovbrudd knyttet til hold av dyr, er han dømt for å ha forsøkt å få dyreverneren Carole Baskin, leder av Big Cat Rescue, drept.

Joe Exotic drev i mange år dyreparken Greater Wynnewood Exotic Animal Park i Oklahoma i USA, hvor han blant annet holdt tigere. Han og Carole Baskin fremstår i Netflix-serien som erkefiender. Baskin kjemper for å få en slutt på at tigre og andre store katter holdes i dyreparker, og at tigerunger avles frem, brukes til underholdning og selges videre til private husstander. I stedet vil hun ha dem overført til såkalte «sanctuaries» (som vi ikke har et fullgodt ord for på norsk, men som kanskje kan oversettes rednings-reservater) som drives av dyrevernere. Big Cat Rescue er nettopp et slikt sanctuary. Ifølge Joe Exotic er Baskin derimot bare en konkurrent som vil rydde ham av banen. De holder jo begge tigre og andre store katter i fangenskap.

I USA har Tiger King, midt oppi all sensasjonsjournalistikken, ført til en debatt om hold av eksotiske dyr som kjæledyr. Mike Tyson er blant sports-kjendisene som har gitt uttrykk for anger, han holdt seg på 90-tallet med to tigre hjemme. Akkurat tigre er ikke så vanlig å møte på i private norske hjem, men også her til lands er det folk som liker å holde seg med eksotiske dyr, for eksempel slanger.

LES OGSÅ: Verdien av et dyr

Frigjøring fra fangenskap

I februar deltok jeg i en paneldiskusjon under dokumentarfilmfestivalen «Human rights, human wrongs» i Oslo. Anledningen var visning av dokumentarfilmen Unlocking the cage (2016), som følger advokat Steven Wise og Nonhuman Rights Project i deres kamp for å tilkjenne kognitivt komplekse dyr som sjimpanser juridiske rettigheter som personer. Arrangementet var kalt «Nesten et menneske?», etter Alfred Fidjestøls biografi om Julius.

Også i Unlocking the cage ser vi eksempler på konflikt mellom dyrevernere og dyreparker, og mellom ulike typer hold av eksotiske dyr. Wise og hans åndsfrender kjemper blant annet for å få sjimpanser i fangenskap flyttet fra dyreparker til et sanctuary drevet av dyrevernere. Ved siden av sjimpanser, argumenterer Wise og de andre aktivistene for at også delfiner, hvaler og elefanter bør anerkjennes som personer og gis juridiske rettigheter i tråd med dette. Det ville blant annet innebære respekt for kroppslig integritet (en rett til å ikke utsettes for dyreforsøk), og frihet fra fangenskap – to viktige aspekter ved personlig autonomi.

Systematiske forskjeller

Et paradoks vi støter på både i Tiger King og i Unlocking the cage, er at også dyrevernerne som driver kampanje mot hold av eksotiske dyr i dyreparker vil holde de eksotiske dyrene serien/dokumentaren tar for seg i en form for fangenskap. Forskjellen er bare at de vil overlate holdet til det de regner som dyrevenner, i sanctuaries, og ikke til dyreparker som etter deres oppfatning blir drevet av folk som ikke er «ekte» dyrevenner.

Både dyreparker og sanctuaries holder altså eksotiske dyr i fangenskap. Men til tross for denne likheten, er det også noen systematiske forskjeller på dyreparker og sanctuaries. De førstnevnte drives kommersielt, mens sanctuaries i stor grad baserer seg på frivillige og veldedighet. Også Big Cat Rescue tar imidlertid imot betalende besøkende. Et avgjørende spørsmål blir da: Hva kjennetegner en ekte dyrevenn?

Hvem er en ekte dyrevenn?

Hvem som er en ekte dyrevenn finnes det ikke et fullt ut objektivt svar på. Men en dyrevenn, det må i det minste være en som holder dyr på dyrenes egne premisser. Noen første spørsmål som melder seg blir da: Kan dyret få et godt liv i fangenskap? Har dyreeieren eller -passeren den nødvendige kompetansen på den type dyrehold det er snakk om?

I dyreparker og sanctuaries har dyreholdet et offentlig preg, og søkelyset på dyrepassernes kompetanse blir desto større. Har de lært dyrene å kjenne? Får dyrene utløp for naturlige atferdsbehov? Respekteres dyrenes autonomi så langt det er praktisk mulig?

Hvis svaret på noen av disse spørsmålet er «nei», er det mye som taler for at dyreholdet burde opphøre. Og tigre kan nok uansett ikke få et fullgodt miljø i en norsk sammenheng.

LES MER: