Mor eller menneske?

Denne våren har NRK vist en programserie med tittel Morra mi. Programskaper for serien, Penny Wayne Claire Kembba, forteller til NRK at hun i en alder av 27 så mora gråte for første gang. Årsaken var at hun ikke fikk fri fra jobben for å reise til hjemlandet sitt, og hendelsen endret synet datteren hadde på mor. Hun var et menneske.

Stiller spørsmål

I serien møter vi seks voksne barn som stiller spørsmål til mor om ting det ikke har vært så lett å snakke om tidligere. Blant disse er Sarah Seli, som lurer på hvordan det har vært for hennes kristne mor å være vitne til at datteren ble oppdratt som muslim, og Erick, som lurer på hvordan mora opplevde det da han og søstera ble kidnappet av faren i Thailand. «Takk for at jeg fikk et innblikk i deg», sier Suve Mon, som endelig har fått høre om hvorfor mora har arr under føttene etter å ha vært i opposisjon mot det iranske regimet.

Den sterkeste samtalen er kanskje den mellom Miriam Mari Jacobsen og mor ­Janne-Mette. Mor har Alzheimer, og da hun fikk diagnosen, forsøkte hun å ta ­livet sitt. Det er et sårt spørsmål fra datter til mor om hvorfor og hvordan hun kunne gjøre noe sånt. Da hjelper det at mor klarer å sette ord på frykten hun har for sykdomsforløpet, som hun kjenner fra sin egen mors sykdom. Hun ville skåne datteren fra den belastningen sykdommen er for de pårørende.

Vil skåne

Det å ville skåne er en fellesnevner for mødrene i serien. De har ønsket å skjerme barna fra å få innsikt i det vanskelige, enten det er uenighet om religiøs oppdragelse, sorg over tap eller frykt for framtida. Denne beskyttelsesrefleksen kjennetegner både mødre og fedre. De mener det godt når de skjermer barna sine. Foreldre skal være armeringsjern i barnas liv, og da må de framstå som trygge og usårlige. Men noen ganger kan manglende åpenhet skape sår. Dette speiles i de mange oppvekstromanene som handler om usikkerheten barn føler når det vanskelige blir holdt skjult for dem.

Den livsfarlige barndommen

Blant disse finner vi romanen Vidunderbarn av Roy Jacobsen. «Mutter’n», selve grunnfjellet i hovedpersonen Finn sitt liv, blir plutselig svak og vinglete. Mens Finn og halvsøstera blir igjen på campingferie med barnevakta, reiser mor tilbake til byen. Uten forklaring. Når Finn prøver å etterlyse hva mor driver med, blir han bare møtt med halvkveda viser. I Jacobsens roman går det bra med mor, som har vært syk. Men hvorfor skal ikke Finn få vite sannheten? Selv sier forfatteren at han «…ønsket å få fram skjønnheten i det kaotiske barnesinnet. De mentale vekstsmertene. Den elektriske følelsen av å være barn, være i livet, samtidig som livet i neste øyeblikk kan være livsfarlig.»

Gaute Heivoll har også den livsfarlige­ barndommen som tema for romanen Over det kinesiske hav. Han forteller om ­familien som åpner hjemmet sitt for personer med psykisk utviklingshemming, men som opplever tragedien ved å miste et barn. Også her må mor reise bort for å kunne klare å gå videre. Den voksne leseren forstår henne godt. Livet i hjemmet blir for tøft etter ulykka. Problemet er imidlertid at vi ser hendelsen gjennom en liten gutt, som slett ikke forstår at mor reiser. Ingenting blir sagt. For også i denne romanen lever barnet i ei tid der barn ikke ble involvert i det vanskelige, ei tid der man trodde at det var likhetstegn mellom å ikke vite og å ikke føle.

Balansegang

I vår tid vet vi bedre. Åpenhet om det vanskelige i livet vil sannsynligvis fremme helbredelsesprosessen, slik luft heler betente sår. Det barnet vet og forstår kan det takle på en helt annen måte, enn om det bare får høre antydninger. Samtidig er det en hårfin balansegang mellom åpenhet og ansvar. Et barn skal ikke være nødt til å bære sine foreldres bekymringer. Derfor kan jeg godt forstå mødrene i tv-serien som har skjult tårene sine. De har tatt ansvar for egne liv, og latt barna få være barn. Men før eller senere må også mor bli et menneske.