I følge president Trumps fredsplan har statsminister Netanyahu og unionsregjeringen hans fått aksept for å annektere bare 30% av Vestbredden, og det kan skje en eller annen gang etter 1. juli 2020, men ikke en prosent mer. Presidenten ønsker naturlig nok at 100-årsfeiringen av San Remo-avtalen den 26. april blir forbigått i all stillhet. Han og hans jødiske seniorrådgiver, Jared Kushner, er fullstendig på kollisjonskurs med intensjonen i den internasjonale avtalen.
Netanyahu får kritikk fra nære allierte på høyresiden i israelsk politikk for sitt «svik». Det er en pris han må betale. Alle israelere vet: Palestinerne kommer aldri til å godta en jødisk stat på okkupert palestinsk område, verken etter 4 eller 400 år. Det hvisket Yasser Arafat i all stillhet i ørene til palestinske tenåringer etter undertegnelsen av Oslo-avtalene i 1990-årene. Nå har disse blitt voksne og sitter som ledere i Hamas, PLO, Hezbollah og Fatah,
Høyreving-lederen i partiet Yamina, Naftali Bennett, hevdet i et intervju etter at avtalen mellom Gantz og Netanyahu hadde funnet sted, at å ta inn statsråder i regjeringen som i de kommende avgjørende måneder ikke benytter seg av den gyldne anledning til å fullende det sionistiske prosjekt, å annektere hele "Vestbredden", inkludert Jordan-dalens vestside, er en ulykke for Israel. "Slike antisionistiske statsråder vil nå statsminister Netanyahu ta inn i sin regjering". Netanyahu kan, etter Bennetts mening, komme til å fremstå i historiens lys som en lunken sionist.
Synspunktet hans blir ikke delt av kommentatoren, Tovah Lazaroff, som dagen etter, 21. april, skrev om avtalen i Jerusalem Post: "Netanyahu can now swing Right or Left on Trump peace deal, annexation."
Han hevder at unionsavtalen trolig reddet Trump-administrasjonens fredsplan ved at Netanyahu slapp å foreta et valg som kunne ha blitt "a suicidal choice between the Israel Right or the US president". Netanyahu valgte i første omgang presidenten, og det bevarte deres gode forhold til hverandre.
Lazaroffs oppsummering i artikkelens avslutning tegner et bilde av statsministeren som en fremragende strateg, som i alle politiske vurderinger styrer mot et mål langt der fremme. Målet har vært det samme i hele hans politiske liv: Gjenopprettelse av det jødiske hjemland slik det internasjonale samfunn lovet jødene i San Remo-avtalen i 1920. I ettertid skjønner stadig flere hans ofte underlige veivalg. De har noen ganger overrasket/sjokkert endog hans nære politiske venner, ikke minst når det gjelder hans siste dramatiske veivalg den 20. april i år.
Om dette veivalget skriver Lazaroff: «Unionen med Gantz bringer Netanyahu tilbake i førersetet i israelsk politikk. Nå kan han sette sitt preg på den israelsk-palestinske konflikten ved å utforme fredsavtalen slik han vil. Det er en situasjon som gir ham maksimal uttelling og minimale tap».
Selv om Gantz fungerer som statsminister kan avtalen i dette scenariet bli en seier for Netanyahu. Han trenger ikke å være redd for utfallet av forhandlingene, for med en 4 års tidsramme, som er en prøvetid for palestinske ledere om de etterlever forpliktelsene i avtalen, vil utformingen sannsynligvis bli overlatt til Gantz. Hvis han lykkes, kan Netanyahu kreve æren for det. Hvis han mislykkes, kan Netanyahu legge skylden på Gantz for å ha ødelagt avtalen.
Uansett hva utfallet blir, vil den politiske unionen med Gantz øke Netanyahus sjanser til å gå inn i historien og i historiebøkene som lederen, som greide å innføre israelsk suverenitet på «Vestbredden», og som til slutt godkjente rammeverket for en fredsavtale med palestinerne.
Hvis dette scenariet slår til, kan «sjakkspilleren» og statsmannen Benjamin Netanyahu komme til å figurere i historien og i historiebøkene på høyde med verdensmesteren i sjakk, Magnus Carlsen, og Israels grunnlegger David Ben Gurion. Jerusalem kommer trolig til å forbli verdens episenter i mange år fremover, i hvert fall inntil palestinernes prøvetid etter 4 år er over. Da snakker man ikke lenger om "Vestbredden".
.