Frode Hübertz Haaland
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold
Nicolai Tangens konferanse i Philadelphia viser oss hvor lett vi havner i frykten for skjulte konspirasjoner. Kan vi overhodet tenke oss at det finnes noe godt i mennesker, og at noen vil oss vel uten å forlange noe tilbake? Og kan mottaker være upåvirket av gaven, uavhengig av giverens intensjoner?
Synes å indikere saftige detaljer
Skandaler følger en forutsigbar logikk: I en forretningsmessig relasjon gir noen en i overkant stor gave til en beslutningstaker (med ektefelle). Media avslører det, og beslutningstakers rolle er først å bortforklare og/eller skjule forholdet, og deretter vise til at det etiske betenkelige ikke er juridisk ulovlig. Når media kommer med stadig nye detaljer og avsløringer av at beslutningstaker har forklart seg feil, må denne etter hvert legge seg paddeflat og motta rituell pisking. Deretter går det hele over.
Denne skandalen følger en helt annen logikk, der den første forskjellen er et påtakelig underskudd på ektefeller og direkte forretningsmessige relasjoner. Bare dette kan gjøre journalister og lesere mistenksomme: Nicolai Tangen kan umulig ha gitt en gave uten å ville få noe tilbake? Hva er det han vet som vi ikke vet?
Det mest suspekte i skandalen, synes å være en høy grad åpenhet og gode forklaringer, noe som synes å indikere virkelig saftige detaljer som enda ikke har blitt avslørt.
Vi fantaserer og misunner
Vi er satt opp med en elite som har sine krav og forventninger til hvordan makt skal distribueres og sirkuleres mellom formelle organ, rekrutteringsfirma og søkere. Når makt sirkuleres i eliten er hemmelighold av søkerlister og noe strikkmessig bruk av regelverk en selvsagt dyd. For alle oss andre et offer. At vi blir utsatt for andre regler enn eliten er forståelig, vi er tross alt ikke blant de utvalgte.
Det ligger i sakens natur at de færreste av oss er del av eliten. Hvordan eliten bor, tenker og hva den egentlig driver med, er usynlig, men vi fantaserer og misunner fordi vi ser dens ytre staffasje.
Vi sikler over de lekreste retter tilberedt av de beste kokkene, og oppdager noe bestyrtet at vi ikke er del av denne eliten, og finner det uforståelig om ikke deltakerne vil la seg bestikke av slike lukulliske eksesser. Selv uten å være del av eliten, kan jeg forestille meg at det også kan ses som flymat og kantinemat av bra kvalitet. For oss andre framstår et prangende forbruk som moralsk forkastelige pubertale rikdomsfantasier, hvis viktigste nytte er å gi pengene og livet en skjør mening.
LES OGSÅ: Veslemøy Østrem: «Tangens luksusseminar skaffet ham ikke jobben som oljefondsjef»
Vi titter i speil
Det er ingen tvil om at det var et overdådig arrangement, men samtidig var det også et høyt faglig nivå på konferansen. Her skiller denne skandalen seg fundamentalt fra tidligere skandaler, der det faglige programmet framstår skattemessig begrunnet. Burde vi koste på oss å tenke annerledes om kunnskapsformidling på høyt nivå, enn vi gjør om vinsmaking, Michelinguide-løype, golfturer, VIP-tribuner på OL og Formel 1?
Hvis vi tegner sirlige streker mellom punkter som riking, elite, gratis, luksusjet, luksusmat, attraktive goder, rocke-professorer, konserter og tilsynelatende ubegrenset rikdom, er det lett å få fram et bilde av et ansikt med horn i pannen, og kanskje endatil hale.
For sent oppdager vi at vi titter i et speil: Det er vår egen tekning som er problemet og formørker vårt sinn. Vi har ikke begrep for prangende forbruk, filantropi, eller genuine ønsker om å gjøre noe morsomt, interessant eller viktig sammen med venner og kjente.
Godhet i Philadelpia?
Vi forutsetter at penger skal brukes på noe håndfast og nyttig, gjenstander eller (gjen)tjenester, og derfor også at gaver gis for å oppnå noe. Samhandling mellom mennesker ses som transaksjoner der man kjøper tjenester som hårklipp, mat, venner eller politisk/forretningsmessig støtte. Gaven medfører forpliktelse mot giveren: Mottar du gaven, slipper du ikke unna tilbakebetaling. Dermed finnes ingen rene gaver, bare forsinket retur av forventninger og forpliktelser.
Men kan det finnes gaver uten skjulte hensikter og som ikke er en konspirasjon mot mottakerens frie vilje og integritet? Kan det være at gaven ikke er del av en kjøp og salg-logikk, men heller av et noe prangende forbruk eller endatil har en rent filantropisk bakgrunn. Kan godhet finnes andre steder enn i Manilas slum, og eksempelvis i Londons City og Philadelphia?
LES OGSÅ: Henrik Syse roser milliardæren som inviterte på USA-luksus
Program med mening
Mange finner mening i tilværelsen ved å arbeide for en bedre verden, hjemme i lokalsamfunnet eller under fjerne himmelstrøk. Det kan dreie seg om nødhjelp, utviklingshjelp, mikrofinans, kulturelle tiltak og så videre - det er muligheter for alle lommebøker og interessefelt.
Er man så rik at man må bli stående sammen med kamelen utenfor nåløyet, kan man velge å slakte gullkalven, stykke den i småbiter og fordele til gode formål. Alternativt kan man som Tangen melke litt flytende gull og investere i et forsøk på å erstatte handelsskolens påbud om profitt og monoman egeninteresse med alternative tanker om ønsket samfunnsutvikling.
Nicolai Tangen har beskrevet at han har arbeidet i flere år med konferansen, og at han virkelig forsøkte å skape noe spennende for spennende mennesker. Programmet viser en tenkning som går langt ut over det å bare bruke penger, det framstår som et program med mening.
Jeg er neppe alene om å angre på at jeg ikke ble født inn i- eller har jobbet meg inn i eliten.
Tillit og sårbarhet
Hadde jeg blitt invitert, skulle jeg gjerne kommet på konferansen. Jeg kunne endatil kommet med enda flere forslag om gode foredragsholdere som Thomas Piketty, Dan Ariely, Yuval Noah Harari og Leonard Mlodinow.
Men jeg kunne godt klart meg uten all luksusen. Jeg ville faktisk foretrekke det, når jeg tenker meg om. For da hadde jeg kanskje sluppet unna mistenksomhetens kalde blikk, der min integritet kunne bli trukket i tvil. Det ville vært min jobb som gavens mottaker å godtgjøre at jeg ikke ville tilbakebetale en giver som ikke engang ønsket slik tilbakebetaling. En slik jobb har jeg ikke lyst på, og jeg er glad for å slippe.
For er det noe saken viser, så er det at giverens intensjon er mindre interessant enn media og befolkningens tvil om hvorvidt mottaker makter å være upåvirket av gaven. Derfor er dette ikke en sak om Nicolai Tangen som del av en elite, men om hvilken tillit vi har til gavens mottaker. Tør vi vise oss så sårbare at vi viser en slik tillit?
LES MER:
• Oljefondet har investert i bank som knyttes til al-Qaida
---
Fakta:
---