Ønsket om å få svar på noe som virker for utrolig til å være sant, er en av pressens viktigste drivkrefter. Den har vært med på å avdekke noen av vår tids største skandaler. Men den kan også brukes til å finne feil syndebukk.

Når du står på ett sted og kjenner fasiten og ser deg tilbake, er det lett å få øye på en rød tråd. Den ene hendelsen fremstår som en logisk forklaring for den neste, og hvis man mangler faktagrunnlag, viser vitneforskning at de fleste av oss legger inn egne fortolkninger for å få historien til å gå opp.

Feit smøretur?

Det er lett å se hvordan fortellingen om Nicolai Tangen, påtroppende sjef for Norges eventyrlige pengebinge, og hans «luksusseminar» i USA i november 2019, har blitt til og nå blir fortolket:

En dyktig, men eksentrisk finansforvalter med en lidenskap for samtidskunst inviterer 150 elitevenner til seminar i USA. Noen uker tidligere har Yngve Slyngstad, som deltar på seminaret, gitt beskjed om at han slutter i jobben som sjef for NBIM, det norske Oljefondet. Jobben blir et naturlig, men ikke særlig sentralt samtaletema for seminardeltakerne, som har fått påspandert fly, opphold, forelesninger, mat på fine restauranter og Sting-konsert til 9 millioner kroner.

Noen uker etter sjekker Tangen med Slyngstad om han kan få noen tips om toppjobben. Slyngstad svarer ikke, men Tangen blir kontaktet av et rekrutteringsbyrå. Deretter blir flere av luksusseminar-deltakerne kontaktet for å komme med sine vurderinger av Tangen. Er han egnet til å overta forvaltningen av Norges 11.000-milliarders sparebøsse?

Tangen får det som må anses å være en av de virkelige kremjobbene, ikke bare i norsk målestokk, men i verdens finanselite. Snakker vi ikke her om en real smøretur med tidenes feiteste premie?

• LES OGSÅ: Henrik Syse var med på turen, men mener påstandene om Tangens kameratskap er absurd. 

Slurv i bokføringen

VG avslørte i helgen at Nicolai Tangen har brukt masse penger på et spektakulært seminar som han hadde forberedt i to år. Og at mange av dem som deltok, er ledere i offentlige stillinger eller har politiske verv som gjør at de ikke har lov å motta gaver uten å oppgi det. Flere har slurvet med bokføringen. Både Torbjørn Røe Isaksen, som da var næringsminister, Norges FN-ambassadør Mona Juul og avtroppende oljefondsjef Yngve Slyngstad skal nå betale tilbake deler av det Nicolai Tangen bidro med for at de skulle komme på seminaret hans.

Vi har et strikt regelverk for å synliggjøre mulige bindinger, og i denne saken er det blitt syndet mot dette regelverket. Det kan se ut som detaljrytteri, men slike detaljer er viktige i et åpent demokrati der beslutninger ikke skal preges av gaver eller bekjentskaper. Men synderen her heter altså ikke Nicolai Tangen.

Elitens manglende bevissthet

Med forbehold om at det kommer frem nye detaljer om luksusseminaret og ansettelsesprosessen enn det som har kommet frem til nå, er det vanskelig å se at Nicolai Tangen har gjort noe som gjør at man kan konkludere med at han fikk jobben på feil premisser.

Men det gjør ikke VG og Dagens Næringslivs saker de siste dagene mindre interessante.

For det finnes en elite i Norge som kjenner hverandre, har bindinger til hverandre, omgås og er venner med hverandre. Og som også gir hverandre jobber. Hvis denne eliten ikke er seg bevisst at disse bindingene finnes, at det gir dem fordeler og preger deres beslutninger – fortjener de heller ikke vår tillit.

Tangen har invitert til «fest». Da må han tåle at det blir stilt spørsmål ved om hans spanderbukser har gitt ham fordeler andre ikke får. Og han – og hans seminarvenner – må være klar over at beslutninger de tar i mange år fremover, vil kunne tolkes i lys av bindingene og etterlate en klar bismak.

Medisin mot mistillit

Norges Bank har vist åpenhet i saken om ansettelsen av Nicolai Tangen etter at den sprakk i helgen. Det skulle bare mangle. Åpenhet er den eneste medisinen som virker mot mistillit.

Derfor er det mer problematisk for Tangen i hans nye rolle at hans milliardfond er registrert i skatteparadiser som Cayman-øyene. Den internasjonale økonomien er etablert for å unngå dobbeltbeskatning og er trolig nødvendig, men utstrakt hemmelighold blir opprettholdt tross år etter år med avsløringer om at systemet tilrettelegger for korrupsjon og skatteunndragelser.

Det er stor sannsynlighet for at Tangens skatteparadis-verdier blir beskattet og regnskapsført etter alle lover og regler. Problemet er bare at vi, offentligheten, aldri får vite det. Vi kan heller ikke følge pengestrømmer eller ettergå at Tangens beslutninger i Oljefondet ikke blir gjort for å gjøre ham som privatperson enda rikere enn han er.

Gode referanser holder ikke

Norges Bank opplyser at de fremdeles jobber med å avklare hvordan detaljene rundt styringen av sin neste sjefs verdier skal være, når han tar over. Han kan beholde eierandeler i fondene sine og vil få dekket kostnadene til forvaltning av disse - av Norges Bank. Men han må forholde seg til Oljefondets etiske regelverk, et regelverk som stadig blir kritisert for å være altfor liberalt særlig med tanke på åpenhet og lederutøvelse i andre selskaper.

Nicolai Tangen kan uten tvil finansforvaltning og blir beskrevet som en redelig kar. Nå skal han forvalte hele Norges sparepenger. Da blir det både interessant å vite hvem han møter og hvilke middager og flyreiser han betaler for. I den nye jobben er det ikke nok å anta at alt går etter boken. Vi må vite.

 

 • LES OGSÅ Veslemøy Østrems kommentar om rike mennesker som donerer penger til veldedighet.

• Kommentaren om korona, skoler og barnehager og de sårbare barna: Det gikk omtrent som fryktet.