KrF må stå på barrikadene for flyktningene

Endelig har de hevet stemmen! Morialeiren, og også de sårbare barnas situasjon, er endelig på agendaen med mer tyngde enn tidligere.

Som lokallagsleder for Grorud/Stovner KrF har denne saken svært lenge stått langt framme i bevisstheten, og det har vært vanskelig å svelge at KrF i regjering ikke har vært mye mer synlig pågående. Etter min mening skulle de ved enhver anledning ha snakket den frem, slik at ikke et eneste menneske i dette landet tvilte på at vi er et parti som aktivt jobber for verdighet og rettferdighet for alle flyktninger.

Den tilsynelatende seindrektigheten er heldigvis historie, plutselig. Nå formelig ropes det fra partiet at noe må gjøres.

Vi er ikke troverdige mot menneskesynet og menneskeverdet om vi ikke gjør ord til handling i så alvorlige saker som denne. Det var for min del så å si umulig i sin tid å svelge at partiet, som jeg stort sett har stemt på hele mitt voksne liv, gikk inn for å samarbeide med FrP i regjering. Partiet som jeg oppfatter lever så altfor godt med at flyktninger lider under uverdige forhold, og som mener det stort sett er nok ”å støtte dem der de er”. Etter min oppfatning er derimot Krf et parti som ustanselig og utrettelig skal stå på barrikadene for ”den svakestes rett” til et trygt og verdig liv.

Vi kan ikke bevisst, og særlig ikke når vi er i posisjon, tåle at det ikke gjøres mer. Vi må vise at vi mener det vi står for, og når menneskeverdet krenkes skal vi være de første til å reagere og protestere.

Det må gjøres noe som monner, først og fremst for barna, men også for de mest sårbare unge og voksne som lider mest i Morialeiren. Den politiske strategien som er fulgt til nå kan se ut til å være feilslått. Nå haster det med å finne konstruktive løsninger, før også Covid 19 truer liv og helse hos disse, fra før, så hardt pressede menneskene.

Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Sammen med en del andre europeiske land kan vi ta vår andel av de mest sårbare barna hit for å lette litt på trykket i leiren. I tillegger er det et desperat behov for at leiren tømmes, og at beboerne relokaliseres til nye og bedre leirer på fastlandet. Det må også legges til rette for at flyktningene endelig kan få mulighet til å få prøvd sin asylsak.

Det kunne vært meg som levde livet mitt under slike forhold. Her er det mennesker som i desperasjon har satt eget liv i fare for om mulig å få et trygt og bedre liv. Jeg er rett og slett uforskammet heldig som bor i Norge og som har et hjem, mat og klær. Om det er en menneskerett å ha de mest elementære behovene dekket, så har alle mennesker like mye rett til det som jeg.

Det står mange tomme hotell både her og andre steder i Europa. Kunne disse tas i bruk som trygge tilfluktsteder for flyktninger i denne tiden? For i tillegg til evakuering trenger de å oppleve verdighet og varme, at de ikke er glemt, og at storsamfunnet vil dem vel.