HVA ER MENINGEN MED LIVET?

“Hvis vi bare ville være lykkelige, ville det ikke være vanskelig å finne lykken. Men vi vil være lykkeligere enn andre.”

Charles de MONTESQUIEU

Mennesket står øverst på rangstigen over alle skapninger. Det er verken fysisk styrke eller et vakkert utseende som gjør oss bedre enn andre skapninger. Det er vår forstand og enestående vilje som gjør oss overlegne. Her ligger en nøkkel til menneskets innerste vesen. De egenskapene som plasserer mennesket øverst av alle skapninger, er viktige for at vi skal forstå menneskehetens fortid, nåtid og fremtid. Hvert enkeltindivid er enestående og noe for seg selv. Enestående er også det fellesskapet mellom mennesker som er grunnlaget for samfunnet vi lever i. Hvis vi ønsker å forstå hvor verdifullt et menneske er, må vi ta for oss hvert enkelt menneske for seg, og samtidig se på den rollen vedkommende har i fellesskapet.

To eksempler kan bidra til å belyse dette nærmere: Et menneske kan slippe en bombe som i løpet av sekunder ødelegger et palass som det har tatt tusenvis av arbeidere års slit å reise. På samme måte vil aldri hundrevis av mennesker som samarbeider klare å frembringe et kunstverk så flott som det som er laget av en mester. Et menneske er med andre ord like verdifullt for samfunnet som det er for individet selv. Derfor er de verdiene og handlingene som er viktige for at den enkelte skal oppleve, lykke, sinnsro og arbeidslyst, like viktige for samfunnet som helhet.

Det er nettopp på den bakgrunn vi spør oss: ”Hva er meningen (med livet)?” Et slikt spørsmål fokuserer først og fremst på sjelen vår, hjertet og samvittigheten, og ikke på kroppslige behov. Eller som Sabahattin Ali uttrykte det: ”Mennesket kan umulig bare ha kommet til verden bare for å spise, drikke og gå til sengs med hverandre. Det må finnes noe større …”

”Dersom vi ønsker å være lykkelige, må vi tro at det virkelig liv finnes i sjelen, ikke i legemet,” sa Tolstoj. Moderne mennesker som har gått seg vill, burde ta utsagnet som rettesnor,  på samme måte som en vandrer på villstrå i skogen benytter Nordstjernen til å finne ut hvor han befinner seg. I dag prøver mange å finne lykken i materielle goder. Men jo mer folk anstrenger seg, jo dypere synker de. De oppfører seg som den desperate mannen som forsøkte å slukke tørsten ved å drikke saltvann. Hvis vi leter etter en gjenstand på feil sted, vil vi aldri finne den. På samme måte vil et menneske som søker lykken i kroppslig glede, sinnsro i penger og materielle goder, aldri finne det han søker. Hvis han skulle gjøre det, blir det hans undergang.

Dette er grunnen til at Friedrich Nietzsche etterlyser ”overmennesket”. Det er et ugjendrivelig faktum at vi som samfunn tørster etter en supermann. Men jeg er ikke enig i Nietzsches argumenter for at vi trenger ham. Han hevdet at det er nødvendig å kvitte seg med alt ideologisk og eksistensielt tankegods. Tro, moral og samfunnssystemer er unødvendige og i strid med menneskets natur. Dersom vi ikke kvitter oss med alt dette, vil vi  aldri bli i stand til å skape overmennesket. Mennesket er dyrebart og fortjener respekt. Dette henger sammen med vårt innerste vesen og vår evne til å samhandle med hele skaperverket. Hovedproblemet er at korrupte egoister er villige til å konkurrere om gods og gull og posisjoner. De føler seg ikke bundet av lover og regelverk og gjør skade både på seg selv og samfunnet. Et sant menneske er et menneske som gjennom ord og gjerninger får andre til å føle seg trygge. Utfordringen menneskeheten må finne en løsning på, er hvordan vi kan hjelpe enkeltindividet til å bevare sitt innerste vesen.  Dette er bare mulig dersom vi føler oss lykkelige i ånden og har fred i sinnet. Det er således en forutsetning for at vi kan løse problemet, at vi ikke har begynt å råtne fysisk og åndelig.

Friskt vann holder seg friskt, mens stillestående vann stinker. Derfor er det avgjørende viktig at vi har et åpent sinn. Så lenge sjelen er ung og aktiv, vil vi fri oss fra legemet, kvitte oss med det kroppslige og omfavne menneskets innerste vesen. Da vil mennesket føle seg lykkelig, samtidig med at det gjør andre lykkelige. Når vi kjenner lykkefølelsen, vil sjelen stige opp som en turteldue. En lærer som kvitter seg med sitt verdslige jeg, vil bli så lykkelig at han vil gjøre alt for å hjelpe studentene sine.  En lege vil føle seg lykkelig når han har gjort sitt beste for pasientene. En politimann eller dommer vil bli så lykkelig at de vil anstrenge seg til det ytterste for å håndheve loven bedre. Og en foreldre vil bli så lykkelig at han vil bruke mer tid på barnet sitt, til tross for at det finnes både TV og Internett. Ungdom vil realisere seg selv og modnes dersom de viser medfølelse for et dyr som befinner seg i nærheten, og ikke er slemme og skader det. Kort fortalt er det hva et menneske utretter for andre som gjør det lykkelig og enestående. Jeg tror at en studie som ble gjengitt i The New York Times kalt "Gifte mennesker er lykkeligere enn ugifte og mer tilfreds med livet", vil klargjøre poenget.[1] Ekteskap betyr offer. Ekteskap innebærer å leve etter en fellesnevner. En ektefelle som gir avkall på egne ønsker for å gjøre partneren lykkelig, vil selv oppleve en lykkefølelse. Selvkontroll og tilgivelse er vanligere hos gifte mennesker enn ugifte. Som oftest ender det med at den som ofrer noe, sitter igjen med det bredeste smilet.[2]

En person som eier en super luksusbil, den nyeste og beste mobiltelefonen eller går kledd i de fineste klær, er ikke lykkelig. Han ser bare sånn ut. En person som deler alt på sosiale medier og søker anerkjennelse og aksept fra andre, er et ulykkelig menneske som baserer lykken på andres blikk og ”likes”.[3] Slike mennesker vil aldri bli lykkelige. For å gjenta hva den franske politiske filosofen Charles de Montesquieu en gang uttalte: ”Hvis vi bare ville være lykkelige, ville det ikke være vanskelig å finne lykken. Men vi vil være lykkeligere enn andre.”

Et menneske som hjelper en pasient, en person i nød, eller et hvilket som helst annet menneske, har ikke behov for at det han har gjort blir kjent. Handlingen han har utført har allerede gjort ham lykkelig inne i seg. Han har ikke behov for påskjønnelse eller bifall. Psykologien bak dette viser at så lenge et menneske gjør andre lykkelige, opplever de selv sinnsro og lykke.

En person som vier livet sitt til å få ros og anerkjennelse fra andre, bør vite at denne rosen og anerkjennelsen vil dø med ham. Det som er viktig, er å etterlate  et godt inntrykk i himmelen.  Det som til syvende og sisteholder et menneske i live, er den uroen som er knyttet til ambisjonen vår om å etterlate et godt inntrykk i himmelen.

1-  https://www.nytimes.com/2019/11/07/us/pew-research-marriage-cohabitation.html

2- https://positivepsychology.com/marriage-fulfillment-lifelong-relationship/

3- https://www.inc.com/jessica-stillman/people-are-revealing-truth-behind-their-happy-looking-social-media-posts-its-heartbreaking.html