Eivind Meland, spesialist i allmennmedisin, professor emeritus ved UiB
Lars T. Fadnes, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved UiB
Folk flest og mange i helseprofesjonene har en forestilling om at diagnostikk som brukes i helsevesenet har høy presisjon. Man har stor tillit til undersøkelser og tester som benyttes.
Når helseprofesjonene blir premissleverandører for inngripende tiltak mot enkeltpersoner, familier og den alminnelige befolkning eller bidrar til autoritær myndighetsutøvelse, er det imidlertid viktig å reflektere rundt graden av usikkerhet. Gjør en ikke det, kan rettssikkerhet og menneskerettigheter bli truet. Menneskerettsdomstolen har dømt Norge i flere saker nettopp med bakgrunn i at rettsorganer har hatt for stor tiltro til sakkyndiges diagnostiske evner.
Mye usikkerhet knyttet til testning
Nylig har vi hatt en Stortingsbehandling om en fullmaktslov i forbindelse med koronapandemien hvor rettssikkerhets- og menneskerettshensynene er belyst på en god måte. Det har imidlertid vært relativt lite søkelys på usikkerhet rundt koronavirusinfeksjon (2019-nCoV). Det er usikkerhet både med tanke på antall personer som er smittet, personer som er smittet uten kliniske symptomer, antall personer som er syke, i tillegg til at forløpet heller ikke er så godt kartlagt som for mange andre infeksjoner. Uten gode estimater på disse tallene vil dødelighet være et usikkert overslag og er kanskje lavere enn det som har blitt skissert.
Per i dag er det et mindretall av personer med mulig smitte som testes, og testen som i dag brukes baserer seg på PCR-teknologi (revers transkripsjon polymerase kjedereaksjon). Disse testene påviser virus som skilles ut direkte, men utfordringen er at viruset (2019-nCoV) kan skilles ut både i luftveier og via avføring og ha varierende grad av utskilling i ulike faser, slik at mange personer som er smittet ikke får påvist virus dersom det tas enkeltprøver. Dette gjør at en betydelig andel som er smittet ikke får påvist virus fra munn eller nese – særlig ikke i tidlig fase, men at det også er noe usikkerhet utover i forløpet.
LES OGSÅ: Vaksineeksperten svarer: Hva er siste nytt om arbeidet med å utvikle en vaksine mot koronavirus?
Lite sensitiv test
Dette bekreftes også i en fersk, vitenskapelig artikkel der denne testen sammenliknes med spiralrøntgen (CT-undersøkelse) av lungene og kliniske tegn på innleggelseskrevende koronainfeksjon på et sykehus i Wuhan. I tre av ti tilfeller med sikker og sannsynlig koronainfeksjon gir virusprøvene ikke utslag tidlig i sykdomsforløpet, og det tar i gjennomsnitt fem døgn for testnegative med sykdommen til de tester positivt. Testen er altså ikke særlig sensitiv, men ganske spesifikk slik at den egner seg bedre til å bekrefte sykdom hos personer med symptomer enn til å avkrefte dette. Vi kaller slike testresultater for «falsk negative», og faren med dem er at de kan gi falsk trygghet og svekket smittevern.
Problemet med den strategien som er valgt for testing i Norge er at hvis sykdomsforekomsten er svært høy i den delen av befolkningen som testes, vil ikke en og kanskje heller ikke to testprøver sikkert kunne avkrefte sykdom selv om testen er negativ. Hvis sykdomsforekomsten hos de som testes er 50 prosent, vil det fortsatt være om lag en fjerdedel av de testnegative som har koronainfeksjon. Vi kan imidlertid stole på et positivt testresultat blant personer med symptomer fordi de aller fleste vil ha koronainfeksjon. Men hvorfor setter vi slik lit til testen når vi ikke kan stole på et negativt testresultat?
Ingen sikker kunnskap
Det pågår nå en større debatt om hvilken folkehelsestrategi som er best ved dagens situasjon. Hvor sterke begrensende forholdsregler skal vi ha overfor befolkningen i sin alminnelighet, de som er forkjølet, de som er testet positivt og de som er testet negativt? Hvor sterke inngrep skal gjøres basert på et «føre-var-prinsipp»? Er det realistisk å tro at dagens strategi vil kunne stoppe utbredelsen av koronainfeksjon? Kan det tenkes at karantenetiltakene som innføres gir forverring av helsesituasjon relatert til både sosial isolasjon og passivisering – som kanskje kan være større enn potensiell gevinst i reduksjon av infeksjonsrelatert sykelighet?
Kanskje vi bør innrømme at svarene må bli skjønnsmessig fordi vi ikke har sikker kunnskap? Evnen til å formidle usikkerhet er viktig for alle helseprofesjoner som opptrer som sakkyndige overfor myndighetsorganer.
LES MER:
[ WHO-sjef mener land er mer opptatte av stengte grense enn testing av mistenkte smittetilfeller ]
[ Straks er alle verdens land smittet: – Katastrofale følger, sier Leger uten grenser ]
[ Frode Grytten set ord på korona-isolasjonen med nytt dikt ]
