Noen må kjempe for andres rett

Dagen har røtter tilbake til begynnelsen på 1900-tallet, og ble i kvinneåret i 1975 proklamert til den internasjonale kvinnedagen.  Dagen markeres over hele verden. På tvers av landegrenser står vi sammen i kampen for likeverd, likestilling og rettferdighet.

Den norske kirke har arbeidet med likestillingsspørsmål siden 1970-tallet. Fra 1988-1998 var det på initiativ av Kirkenes Verdensråd et tiår i solidaritet med kvinner; The Decade, Churches in solidarity with women 1988-1998.

Da Kirkemøtet i Den norske kirke skulle vedta deltagelse og mål for tiåret, var det forholdsvis harde konfrontasjoner. Et av målene var å få flere kvinner i lederstillinger i kirken, herunder kvinner inn i bispetjenesten.

I dag er vi seks kvinner av tolv i bispekollegiet. Noen har tatt kampen, og banet veg for å få det til.

I bibelen forteller Matteus om ei kvinne som kjemper for liv og verdighet, og ber Jesus om hjelp. Hun omtales som om hun tilhører en annen religion og kultur, men henvender seg til Jesus og roper om hjelp for dattera si.

Jesus svarer henne ikke.

Det er taust. Ikke et ord!

Denne tausheten er overraskende og nesten provoserende.

Hører Han ikke? Vil Han ikke høre?

Han avviser henne slik i hele tre omganger.

Hun gir seg ikke, men kjemper for datteren og står intenst på for å bli hørt.

Uansett bakgrunn for Jesus sin avvisende holdning, så skjer det noe. Kvinnas handling og opptreden blir lagt merke til av disiplene og av Jesus.

Jesus svarer til slutt: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene» Men kvinna parerer svaret ved å bruke det samme bildet: «Det er sant, Herre, men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.»

Denne kvinna kjemper for sin rett. Hun kjemper for livet og håper på hjelp til forandring. Kvinna viser styrke og har en forventning om å bli hørt.

Det å stå fram krever mot. 

Men noen har våget å kjempe for andres rett. 

Ingrid Bjerkås gikk foran, og ble den første kvinne ordinert til prest i Den norske kirke i 1961. Men det var ikke første gangen hun gikk til kamp mot makten. Under 2. verdenskrig var hun overtydelig i møte med Quisling og Terboven. Da hun ikke fikk svar på sitt første brev til Quisling purret hun.  På Slottsbakken kjempet hun seg gjennom folkemengden og protesterte mot Terboven ved å løfte opp Det Nye Testamente. For et mot!

Hun var tydelig og uredd og slik var hun også som den første kvinne i prestetjeneste.

På 8.mars minnes vi de som har gått foran. De inspirerer oss til å stå opp i dag. Stå opp for menneskeverd, likeverd og likestilling.

De som var kvinneprestmotstandere hevdet at biskop Schjelderup som ordinerte Ingrid Bjerkås og de som var hans meningsfeller lot seg rive med av tidsånd og kvinnesak.  Noe av dette gjentok seg da Rosemarie Køhn ble biskop i 1993.

Historien viser at både enkeltmennesker og institusjoner har forandret syn og ståsted. Slik har livshemmende fordommer som stengte for det som har livets rett blitt avdekket. Nye veier er gått opp.

Kvinneprest-spørsmålet var EN sak. Senere er det ryddet vei for de skiltes og gjengiftes plass i kirken, og plass for homofile og lesbiske.

Vi har bedt samer, tyskerbarn, romanifolket og andre grupper om tilgivelse for hva vi som kirke, ofte i god tro, har gjort mot dem, inntil vi forsto at den gode tro var full av fordommer og ærekrenkelser.

Og vi må spørre oss selv:

Hvilke fordommer preges vi av?

Hvem opplever seg utestengt nå?

Hvem blir definert med redusert menneskeverd?

Hvordan behandler vi og legger til rette for personer med nedsatt funksjonsevne?

Hvordan snakker vi om barna av de som omtales som IS-mødre? Og barna i flyktningeleiren Moira på Lesvos?

Noen må kjempe for andres rett og noen må gå foran.

Bibelfortellingen viser oss at kampen for menneskeverd, likeverd og likestilling, er en kamp som hele tiden må kjempes. Evangeliet er det samme, men gjennom historien er det stadig nye landskap som skal utfordres.

Kvinna som ba Jesus om hjelp, ble hørt. Hennes argumenter ble lyttet til, og Jesus hjalp henne til slutt.

Vi utfordres hele tida til å være våkne på holdninger og språk. Evangeliet viser oss hvordan vi som kirke, må våge å stå opp for den som kjemper for sin rett, til å stadig spørre oss selv: Holder vi fellesskapet åpent, ved å løfte fram menneskeverd, likeverd og likestilling lokalt, nasjonalt og globalt?

Noen må kjempe for andres rett!

Til lykke med den internasjonale kvinnedagen!