Verdidebatt

Når skal samfunnet brette opp ermene for menneskelivet?

Av Therese Egebakken
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Lørdag 29.februar kunne vi lese om 16 «overlevere» i nettavisen til VG. Dette er mennesker som har overlevd et forsøk på å ta sitt eget liv. Det gjør sterkt inntrykk å lese deres historier, og er vondt å vite at det finnes mange hundre flere i landet vårt med de samme erfaringene i sann nåtid.

Selvmordstanker er ikke synlige i seg selv for omgivelsene, men personer som sliter med disse tankene burde for samfunnet i 2020 være svært synlige. Ifølge Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, begikk 674 mennesker selvmord i 2018. Det er 674 menneskeliv for mange.

Et menneskeliv er uendelig mye verdt uansett. Det finnes ingen målestokk for menneskeverdet.. Allikevel klarer ikke samfunnet vårt å hindre at noen til slutt kommer dit i livet, at en velger selvmord som eneste utvei fra de smertene en lider.

Hvis du i dag brekker et ben, får armen ut av ledd, begynner å blø eller opplever andre fysiske skader, så får du hjelp med en gang. Helsevesenet bistår deg samme dag. Men hva skjer om du pådrar deg en psykisk lidelse, eller opplever andre psykiske utfordringer? Da skjer det svært lite. Lang ventetid hos helsesøster, psykolog eller annen behandler er ofte lenger når skaden er usynlig. I tillegg finnes alle de menneskene i befolkningen som aldri blir oppdaget i det hele tatt med sine usynlige plager, hva med dem da?

Psykisk helse er livsviktig. Derfor må opptrappingsplanen for psykisk helse følges. Skolehelsetjenesten må utvides. Unge med psykiske plager skal ha rett til umiddelbar kvalifisert helsehjelp. Og undervisning rundt psykisk helse må bli bedre. Derfor skal lærerutdanningen inneholde en grunnleggende opplæring om psykiske lidelser.

Samtidig som at psykisk helsehjelp må bli mer tilgjengelig, må vi sikre at vi skaper et samfunn hvor det er plass til alle. Derfor må alle behandlede pasienter få et godt ettervern for å hindre tilbakefall.

Vi som samfunn og medborgere kan også bidra. Alene kan vi ikke redde verden, men om du spør Ola Nordman om hvordan det går, kan du redde hans verden. Nå må vi som samfunn for alvor brette opp ermene for menneskelivet, si aktivt ja til bedre helsetilbud og -oppfølging! Vi har ikke råd til å miste noen.
Therese Egebakken, fylkesstyremedlem Rogaland KrFU

Les mer om mer disse temaene:

helsedoden

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt