En brutal innvandringsdebatt

Flyktninger som kommer fra krigsherjede land bærer på traumatiske opplevelser. I møte med det norske hjelpeapparatet får de omsorg og beskyttelse. Men de møter også andre sider ved det norske samfunnet. En brutal innvandringsdebatt. Ekskluderende retorikk preger i stor grad det offentlige ordskifte. Nasjonalistiske strømninger kommer til syne fra politiske aktører som får legge premissene for innvandringsdebatten.

Den nasjonalistiske tenkningen som kommer til syne i motstanden mot flyktninger, er preget av «oss og dem» perspektivet. Møte med fremmede mennesker med en annen opprinnelse kan utfordre den delen av befolkningen som oppfatter flyktninger som inntrengere i landet. Det kan føre til konflikter og et forsøk på å ekskludere innvandrere fordi mange lever i troen på at oss får mindre når ressursene må deles med dem. Identitetspolitikk som mobiliserer kun til fordel for én folkegruppe benyttes i økende grad i Europa i dag. Lederen av Front National (FN) i Frankrike, Marine Le Pen, er et eksempel på en populistisk partileder som mobiliserer kun til fordel for sine egne landsmenn. Vi ser dette i den norske innvandringsdebatten også. Denne type politikk brukes til å sette flyktninger opp mot den etnisk norske befolkningen. Dette kan bidra til å ekskludere de menneskene man føler ikke hører hjemme i nasjonen. En politikk som baserer seg på ekskludering av mennesker med en annen bakgrunn reduserer mangfoldet i samfunnet. Det fører til en forenklet oppfatning om at tilhørighet til det norske samfunnet kun baserer seg på etnisk norsk opprinnelse. At mennesker som kommer fra fremmede land ikke hører hjemme her. Dette nasjonalistiske perspektivet er inhumant. Inhumant fordi flyktninger også er mennesker. Dette er traumatiserte mennesker som har et sterkt behov for å inkluderes i det norske fellesskapet. Kollektiv identitet som baserer seg på slike inhumane fremstillinger kommuniseres i kampen mot innvandring. Det er en brutal politisk kommunikasjon. Det er gjennom språket virkeligheten oppstår. Menneskers sosiale liv konstrueres gjennom språket vi bruker til og om hverandre. Hvilke verdier vi skal stå opp for og hvilke synspunkter vi skal ha om ulike samfunnsspørsmål. Den norske befolkningens holdning til innvandrere skapes på denne måten, gjennom språket vi bruker i debattene vi deltar i.

Traumatiserte flyktninger må forholde seg til den innvandringsfiendtlige retorikken rundt flyktninger som pågår i det offentlige ordskifte. Debatten fremstår ofte med et ekskluderende språk. Den kan fremstå kald og kynisk. Søkelyset er rettet mot de omkostningene innvandring har for det norske samfunnet. I dette perspektivet fremstilles traumatiserte mennesker som en økonomisk belastning for et av verdens rikeste land. En trussel mot norske verdier og som inntrengere i det norske samfunnet. Populistiske politikere bidrar i slike fremstillinger. Det gir grunn til bekymring. 

Politiske ledere har et spesielt ansvar for å ivareta det humane aspektet i den offentlige samtalen, men dette ansvarsbevisste lederskapet har de senere årene sviktet. Norge har en statsminister som i 2016 lanserte en strategi for å forebygge og bekjempe hatefulle ytringer. Samtidig har Erna Solberg gjennom de siste seks årene beskyttet et populistisk parti i regjering som i stor grad har fått lov til å legge premissene for innvandringsdebatten. Dette populistiske partiet «jubler» over at det i den siste regjeringsplattformen settes et tak på antall flyktninger som får ankomme Norge og kaller det «et betydelig gjennomslag». Det fremstår som inhumant og brutalt. Ytringen får stå uimotsagt av landets øverste leder. Slike ytringer kan oppfattes som hatefulle og bidrar til å skape et virkelighetsbilde av flyktninger som påvirker befolkningens syn på flyktningsituasjonen i Europa. Et eksempel på hvilke traumer syriske flyktninger bærer med seg kommer til syne i den siste bokutgivelsen til lege og feltarbeider i Leger uten grenser, Morten Rostrup. Rostrup trekker frem krigshandlingene i Syria som ekstremt brutale. Det humanistisk perspektiv er fullstendig fraværende i disse handlingene og rammer spesielt enkeltmennesker hardt. Han trekker frem oss og dem tenkningen som opphav til inhumane krigshandlinger som har konsekvenser vi knapt klarer å forestille oss. På flukt bort fra krigens grusomheter trenger disse menneskene å møte omsorg, forståelse og beskyttelse. Det gjør de også. De møtes av et norsk hjelpeapparat i beredskap. Men de møter også andre utfordringer. En brutal innvandringsdebatt som i stor grad bygger på et nasjonalistisk tankegods. Det er her den ekskluderende retorikken kommer til syne. Når sentrale politiske partier uttrykker tilfredshet over at antall flyktninger til Norge går ned, gir dette et tydelig uttrykk for at flyktninger er uønsket.

Ved at Solberg over lang tid har akseptert slike ytringer, legges premissene for innvandringsdebatten. Statsministeren bidrar til å legitimere denne type språkbruk. Det skaper en brutal innvandringsdebatt. Dette står i sterk kontrast til den strategien Solberg lanserte i 2016. Fordi nettopp bruken av språk og annen type kommunikasjon bidrar til å danne våre synspunkter. Derfor er det avgjørende for debatten at vi har ansvarsbevisste politiske ledere som forstår kommunikasjonens makt. Denne makten kan brukes på flere måter. Den kan brukes til å skape et inkluderende samfunn der det humanistiske perspektiver råder, eller et ekskluderende tankesett som ser på flyktninger som uønskede inntrengere.