Hvem vil «vi» være?

75-årsdagen for frigjøringa av Auschwitz er nylig markert, og verden har gradvis innsett ondskapen som nazistene satte i system. Men hvordan kunne innbyggerne i området rundt leirene leve med det de var vitne til? For de måtte da se alle togene som kom, fulle av folk? De må ha reflektert over hvorfor ingen tok toget tilbake, og hvor alle menneskene ble av? Ryktene må ha gått, mistanken må ha vært der. Så hvordan kunne det likevel skje?

Gripe inn

Spørsmålet holder meg våken etter en dag med sterke inntrykk fra omvisning i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Synet av den røde danseskoen til ei jødisk kvinne står klarest for meg når jeg lukker øynene. Vi har jo hørt, lest og sett film om den ufattelige brutaliteten, men det er vanskelig å være forberedt på en rød sandal med høy hæl, midt i den enorme haugen av sko. Hvem var hun som måtte ta sandalene av før hun ble gasset i hjel? Hva drømte hun om? Hvorfor hadde hun valgt nettopp slike sko, den dagen hun ble satt på toget mot ei uviss framtid? I all min selvrettferdighet tenker jeg at jeg ville ha vært den ulydige vakta som var utro i jobben og lot henne slippe, eller en nabo som grep inn og varslet. Ja, som Bjørn Eidsvågs erklærer jeg at «Eg sko ha kjempa saman med deg».

Ser vi?

Det er ettertidas privilegium å dømme, når sannhetens avslørende flomlys rettes mot den som tok feil valg, som «ikke visste», eller lot være å gripe inn. Men vi vet det så godt når vi retter lyset mot oss selv: Det går godt an å se uten å innse.

For hva var i vegen med mitt syn og min fatteevne i tenårene, når jeg ikke så hjemmesituasjonen til min næreste venninne? På en merkelig måte visste jeg hvordan det sto til, samtidig som jeg ikke visste. Vi er mange som må ta oppgjør med våre unnlatelsessynder. Kommuner dømmes i ettertid for ikke å ha grepet inn i familier der barn har lidd overlast. Lærere må gå i seg selv for ikke å ha sett godt nok bak hjørnet på skolebygget. Trenere må innse at mobbing foregår i fotballgarderoben. Foreldre må registrere at noen barn aldri blir bedt i bursdagsselskap. Kolleger må se arbeidskameraten som aldri blir tatt inn i varmen ved lunsjbordet der det er mest latter. Det skremmer meg når skoler eller organisasjoner erklærer seg som «mobbefrie». Mobbing finnes i de mest infame utgaver, både i aktiv og passiv form. Men ser vi? Og hva gjør vi i så fall med den vonde erkjennelsen?

Vi og de

I Karl Ove Knausgårds siste bind av romanserien Min kamp er Hitler og nazi-Tyskland brukt som bakteppe for refleksjoner over eget liv. Knausgårds overordnede poeng er at vi dekker oss bak et skille mellom «vi» og «de», og at nazistene har blitt det store «de» i vår tid. Et «de» som «vi» distanserer oss fra: «Samtidig vet vi, selv om ikke alle erkjenner det, at vi selv, om vi hadde vært en del av den tiden, sannsynligvis ville ha marsjert under nazismens fane. I Tyskland i 1938 var nazismen konsensus, det var det som var rett, og hvem vil eller våger å ta til orde mot det som er rett?» (s 791).

Hvem vil vi være?

Vi liker å tro at «vi» aldri kunne gjøre slike unnlatelsessynder som «de», det tyske folket. Eller som konsentrasjonsleirenes naboer. Men hva om det i vår tid vokser fram en ny tanke som virker naturlig, opplagt, uskyldig, og ikke minst er så populær at det virker sært og reaksjonært å mene noe annet? Som et isfjell vokser tanken fram, der de ti prosentene over overflata virker uskyldige, men under overflata ligger 90 prosent som vi ikke ser rekkevidden av. Og nå får jeg valuta for innsatsen gjennom lesing av sjette bind av Min kamp, for her på side 792 spisses Knausgårds refleksjon inn mot et brennpunkt:

«Hvem vil vi være den dagen vår anstendighet blir satt på prøve? Vil vi våge å si imot det alle mener, det våre venner, naboer og kolleger mener? (…) Stor er vi-ets kraft, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av «de», som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av «vi». Det vil komme som det rette.»

Da spørs det om vi ser. Og innser.